Fredag er blitt albumslipp-dagen, over hele verden gis all musikk nå ut ved ukeslutt.
Hver fredag kommer vi derfor til å anbefale et knippe av ukas nye utgivelser og fortelle hvorfor vi mener du bør gi akkurat disse en ekstra runde.
Hør alle i en egen spilleliste: Spotify / Tidal / Apple Music
Her kan se du tipsene fra uke 39, blant dem en soleklar kandidat til årets beste album.
Tipsene fra uke 40 var mer gitar- og mannsdominert, fra metal til norsk outsider-pop
Denne musikkuka er sterk og full av høydepunkt i et bredt spekter, fra lekker r&b og rap til saftig americana:
1. John Grant - «Grey Tickles, Black Pressure»
John Grant er i ferd med å bli noe av en alternativ popstjerne, og har et stort publikum også her i byen etter en glimrende konsert på Byscenen for to år siden. Hans tredje album er i mine ører kanskje hans beste, og det sier ikke så rent lite. Selv om mange liker ham aller best som melodiøs og varm folkpop-låtsnekker, tilfører Grant alltid en ukjent ingrediens til gryta. Sist var det elektronika, denne gangen er det funk - og det funker mye bedre og mer overbevisende enn en kanskje skulle tro. Også på tekstsiden er Grant noe helt for seg selv, med uforlignelig blanding mellom det bekmørke og det drøyt morsomme. «Det meste på «Grey Tickles, Black Pressure» er John Grant på sitt aller beste. Albumet dirrer i spenningspunktet mellom lys og mørke, humor og tragedie, lettsindige, lekne onelinere og dypt, eksistensielt alvor», skrev jeg i tirsdagens anmeldelse til terningkast fem. Et fremdragende album fra en fyr du heldigvis aldri helt vet hvor du har. Måtte han komme tilbake hit så fort som mulig.
2. Kelela - «Hallucinogen»
Da amerikanske Kelela spilte under Pstereofestivalen i 2013, var hun et totalt ubeskrevet blad for de fleste. Men albumet «Cut 4 Me» fra samme år var en liten juvel, og hun følger flott opp her. Om noe er denne ep-en enda et par hakk bedre - både når det gjelder vokalprestasjon og produksjon. Fortsatt er hun en sjeldent følsom og tilstedeværende vokalist som pløyer dypt og antyder mer enn hun slår fast - samtidig har hun med «Rewind» laget det nærmeste hun har kommet en potensiell hit. Rett og slett gull for alle som liker FKA Twigs og annen finjustert, uforutsigbar r&b med ekstremt lekkert og detaljrikt lydbilde.
3. The Game- «The Documentary 2»
Vestkystrap er i siget, både gjennom sterke, nyere stemmer som Kendrick Lamar og Vince Staples, men også gjennom ferske tråder til fortida gjennom «Straight Outta Compton»-filmen og Dr. Dres comeback-/avskjedsalbum «Compton». Bysbarnet The Game har fått et litt frynsete rykte med en del halvhjertede utgivelser etter den flotte debuten «The Documentary» fra 2005. Tittelen antyder imidlertid at det er dette som er den egentlige oppfølgeren - og «The Documentary 2» er da også lett hans beste utgivelse siden debuten. Selv har Game aldri rappet bedre, og han får hjelp fra ei svimlende gjesteliste: Folk som Kanye West, Kendrick Lamar, Dr. Dre, Future, Drake, Ice Cube, Will.I.Am, Diddy, Snoop Dogg, Ab-Soul og Dej Loaf og Anderson .Paak bidrar til at albumet blir svært sterkt, fra en rapper mange hadde begynt å miste tålmodigheten med.
4. Dråpe - «Relax/Relapse»
Støypop-bandet Dråpe har en høy stjerne her i redaksjonen, min anmelderkollega Sarah Winona Sortland klinket like gjerne til med en sekser til bandets første album «Canicular Days» (2013). Siden den gang har bandet laget sommerens Pstereo-låt, en låt jeg likte svært godt - og gitarist Ketil Myhre har tatt over mikrofonen fra Hanne Solem. Myhres filtrerte falsett er ikke fryktelig ulik Solems vokaluttrykk, det fører definitivt ikke til noe stort musikalsk veiskille for bandet. Likevel merker jeg et lite opplett på oppfølgeren, også den gitt ut på trondheimsselskapet Riot Factory. Bandet låter nå som de er enda mer forelsket i melodiene sine enn i lydbildet sitt - og det er sjelden en dårlig vekting. Ikke minst har bandet for alvor lært seg forløsningens kunst, evnen til å holde igjen og bygge opp, før låtene åpner seg opp på svimlende vis. Psykedelisk popmusikk blir virkelig ikke stort flottere enn brorparten av sangene på denne plata.
5. Israel Nash - «Israel Nash's Silver Season»
The Game har aldri vært i Trondheim, ellers er ukas liste full av tidligere besøkende. Israel Nash har vært her flere ganger, og alltid imponert de (litt for få) tilstedeværende. I 2013 fikk kollega Terje Eidsvåg høre en mann og et band som lå «så tett opp mot Neil Young & co et sted mellom «Everybody Knows This Is Nowhere» og «On The Beach» at noen av oss tenkte at det hadde vært interessant å høre Young med et ungt, sultent band som dette igjen». Baptistprestesønnen Nash har imidlertid mer å spille på enn Neil Young-aktighet og retro-sjarm (det er mange som gjør akkurat dét og lite annet). Han skriver sanger som står støtt på egne bein, tilsetter akkurat nok psykedelisk krydder og backes av et heltent band - alt i et lydbilde som låter større og mer selvsikkert enn på gjennombruddsplata «Rain Plains» fra 2013. Dette er ikke musikalsk nybrottsarbeid, men et album som får til det aller meste det prøver på.
Også ute i dag (utvalg):
Band of Gold - «Band of Gold»
St. Germain - «St. Germain»
Odd Nordstoga - «Dette landet»
Joddski - «Bygdedyret»
Pixel - «Golden Years»
The Zombies - «Still Got That Hunger»
Tom Jones - «Long Lost Suitcase»
Lemar - «The Letter»
Run the Jewels - «Meow the Jewels»
Alex G - «Beach Music»
Protomartyr - «The Agent Intellect»
Toby Keith - «35 MPH Town»
Hurts - «Surrender»
The Decemberists - «Florasongs EP»
Selena Gomez - «Revival»
Of Montreal - «Snare Lustrous Doomings» (live)
Edward Sharpe & The Magnetic Zeros - «Live in No Particular Order 2009-2014» (live)
Vurdert av VEGARD ENLID
