En av verdens fremste filmskapere, iranske Jafar Panahi ble i 2010 bannlyst fra å lage film i 20 år, etter å ha spilt en rolle i demonstrasjonene i Iran i 2009. Dette er den tredje filmen han har laget siden bannlysingen og fått smuglet til Vesten.
«Taxi Teheran» fikk fortjent Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin i år, og er et lysende eksempel på hvor god, morsom og vesentlig film det er mulig å lage med enkle virkemidler. Filmen er lettere og mer filmatisk raffinert enn forgjengerne «Closed Curtain»(2013) og «This Is Not A Film»(2011).
Som på forgjengerne er rulletekstene fraværende. Andre medvirkende enn Panahi selv er anonymisert for å unngå represalier. «Taxi» er Panahi opp mot sitt beste, med underfundig kritisk blikk på kårene for filmkunst og samfunnskritikk i Iran.
Filmen utspiller seg i 82 minutter i Teheran, med Panahi som drosjesjåfør. Med kamera i bilen fangers passasjerer og situasjoner. Fra en selger av vestlig piratfilm, med «The Walking Dead» og Woody Allens siste på repertoaret, til regissørens vesle niese, som ønsker å lage film, og har fått klar beskjed på skolen om kravene til høvelig film i Iran.
Morsom, vektig og viktig er «Taxi» en studie i fortettet, levende filmfortelling. I form er den beslektet med landsmann Abbas Kiarostamis «Ten» som også spiller på mennesker i bil til filmatisk drama.
«Taxi Teheran» er fascinerende og svært severdig både som opposisjonelt gatedrama fra Iran og som en studie i økonomisk, vesentlig filmfortelling. Foran som bak kamera framstår Panahi med en verdighet og en raffinert uttrykksevne til en gave av en film. Vesentlig filmkunst med et varmt smil og smittende kjærlighet til film som medium.