Restauratør, forfatter og musiker Jan Vardøen viser fin læringskurve som filmskaper i sin andre kinofilm. Fjorårets spillefilmdebut «Søvnløs i Lofoten» var dristig forsøk på annerledes Ibsen-film, men havnet etter hvert i filmatisk spagat mellom Ibsen og Lofoten.

At han allerede er klar med sin andre spillefilm, viser Vardøen som en handlingens mann, en type det ikke er for mange av i norsk film. «Høst» er helt annerledes i form og langt på vei i innhold. Et litt gammeldags, tidvis sjarmerende kunstnerdrama, hvor norske veteraner som Bjørn Sundquist, Hege Schøyen og ikke minst Helge Jordal spiller opp mot Ingeborg Sundrehagen Raustøl i hovedrollen.

Raustøl er mest kjent fra «Hotel Cæsar». Hun gjør en av filmens beste prestasjoner som ung lystekniker på Nationaltheatret som drømmer om å bli dramatiker. Mens hun venter på framtiden, forfører hun en forfyllet, aldrende bergensk skuespiller, overbevisende spilt av Helge Jordal, med kleint unntak for sexscenene.

På sitt beste kan «Høst» fortone seg som en estetisk gammelmannsvariant av Wam og Vennerød, om en ung kvinnes vanskelige vei i kjærlighet og kunst. Oslos uteliv har neppe kommet stiligere til sin rett på film. Hege Schøyen som Raustøls sprakende, morsom gammelfeminist av en mor, hadde fortjent mer plass på lerretet. De gode scenene er flere, bedre og tilsynelatende mer planlagt enn i Vardøens forrige film.

Det holder likevel ikke helt. Pene bymiljø, interessante skuespillerprestasjoner og en gjennomgående estetisk kvalitetssans er ikke nok til å gi kjernehistorien tilstrekkelig filmatisk løft. Vardøens forrige film var en frekk vri på Henrik Ibsens «Fruen fra Havet». «Høst» beveger seg også rundt Ibsen, i ujevn blanding av frekkhet og ærbødighet.

Filmens store og voksende problem er lidenskapsdramaet mellom hovedrolleinnehaverne og den skjebnetunge, ibsenske opprullingen av hvordan de innhentes av dunkel fortid. Vardøen er mye bedre til å tegne et personlig bilde av Oslo og en aldrende levemann enn å lage ibsensk kunstnerdrama på film.

En av norsk films spesialøvelser, «Forlagsfest» får en frodig, beklemmende tilføyelse med sex foran gardinene hos Jon Michelet, i en film som er ganske underholdende og tidvis mer enn pen nok i lyd og bilde, selv om den bare unntaksvis er helt god. Vardøen skal ha ros for bruken av Oslo og en rollebesetning som til tider fungerer vel så bra som manus. Han har fortsatt et stykke igjen til god film, men om produktivitet og forbedring følger samme tempo som hittil, bør det være innen rekkevidde.