I kveld spiller norske Band of Gold på Samfundet som en del av Uka - en konsert som fort kan vise seg å bli en trondheimsdebut du ikke vil gå glipp av.

Litt inn fra venstre og ingenting har den forsterkede duoen kommet med det mange allerede kaller et av årets beste norske popalbum. Sanger fulle av musikkhistoriske referanser, fra Laurel Canyon-folk og softrock til funk, men også utsøkt velkomponert og med et vell av lekre arrangementsdetaljer. Blant annet fikk bandet med seg en særdeles positiv og fyldig anmeldelse fra innflytelsesrike Audun Vinger i Dagens Næringsliv for ei uke siden.

Primitive demoer

- En kjempedeilig anmeldelse å få, den har nok gjort folk nysgjerrige, og jeg har fått tilbakemeldinger fra folk vi ikke kjenner, og som neppe ville fått det med seg plata ellers, sier vokalist Nina Mortvedt.

- Det virker som om folk fra alle lag liker det, særlig musikkelskere, noe som er veldig artig, fortsetter bassist Nicolai Hængsle Eilertsen. Sistnevnte en godt merittert veteran med fartstid fra flere av de mest respekterte bandene i Norge, som BigBang, Elephant9, Møster! og The National Bank.

Nina Mortvedt er et mer ubeskrevet blad, hun forteller at hun har drevet med musikk en god stund og snust på mange ulike uttrykk - blant annet improvisasjon.

- Men så kom jeg til et punkt, et slags nullstadie. Det frigjorde kreativ energi, jeg fikk en gi-faen-holdning til ting som gjorde meg godt. Derfra har jeg bare laget ting jeg liker selv og har lyst til å gjøre, forteller Mortvedt. Det var hun som startet Band of Gold-snøballen med en serie skisser, spilt inn på enkelt opptaksutstyr med enstrengsgitar samt en og annen sample. Men ambisjonene og seriøsiteten i prosjektet var hun aldri i tvil om.

- Denne gangen skulle det være ordentlig, utført på best mulig måte uten snarveier. Alt det jeg har gjort tidligere, kulminerer med dette. Nå gjør jeg endelig hva jeg virkelig vil, samtidig som det er et produkt av alt jeg har gjort tidligere, forteller hun.

- Stemmen boret seg inn

Mortvedt hadde lenge hatt lyst til å jobbe med Eilertsen, og tok kontakt.

- Det var en åpen forespørsel, så jeg ble først og fremst nysgjerrig. Da jeg hørte skissene, fikk jeg gåsehud. Lyden av den stemmen, feelingen i den - den traff meg og boret seg inn. Demoene hadde skikkelig garasjepreg, det var ikke det produksjonstekniske som overbeviste meg, for å si det sånn, forklarer bassisten.

Men veien er lang fra de primitive demoene til det sirlig arrangerte og spilte sluttresultatet. Arrangementene er blitt til underveis, og utviklet ut fra hver enkelt låts særpreg i stedet for å ha dogmatiske mål og regler for «helheten». Noen låter er så å si livetagninger, andre er bygd opp med utgangspunkt i et eller annet musikalsk krumspring.

- Plata er variert, men jeg vil påstå at den også er homogen, at den gir mening hørt i sin helhet, mener Eilertsen.

- Jeg har vært med på plater der vi har sagt at det skal høres sånn og sånn ut - «Nå går vi for livefølelsen» og slike ting. Men her har enkeltlåter fått bestemme farge og uttrykk.

- Mange har plassert inspirasjonskildene til musikken på 70- og 80-tallet?

- Ja, vi registrerer det. Det kan sikkert hende, de fleste referansene som er nevnt i forbindelse med plata er musikk vi liker veldig godt. Men vi har ikke prøvd å gjenskape et tidsbilde eller enkeltartister, pastisjer er det verste som finnes, utdyper Eilertsen, som tror musikere generelt er mindre opptatt av sjanger enn både lyttere og musikkjournalister.

- Men vi må finne oss i å bli analysert. Med Elephant9 spør folk hele tida om det er jazz eller rock, men vi tenker ikke sånn på det selv. Når det er sagt, er det ikke tvil om at Band of Gold spiller pop. Frisinnet pop, som ikke bundet av at det skal være kommerst eller sært.

Frihetsprosjekt

- I presseskrivet beskrives Band of Gold som «et frihetsprosjekt»?

- Vi har fått lov til å sitte i studio og øvingslokalet lenge, med alt tilgjengelig. Vi har sittet i timevis og flikket og prøvd lyder, lekt oss masse uten stramme tidsrammer. Ingen hastverksløsninger, heller ingen unnskyldninger. Det er blitt akkurat slik vi ville det skulle bli, med god kjemi oss imellom, sier Mortvedt.

God kjemi avler trygghet som igjen avler frihet - noe som slett ikke er noen selvfølge, ifølge duoen.

- Man må teste ut dumme ideer for å finne det som er kult. For å våge det, trenger du å føle personlig trygghet. Vi har gjort mye rart underveis, men plutselig dukker det opp noe bra, sier Eilertsen.

Prosjektet hadde sin første studiosession vinteren 2013, da med Reine Fiske (Dungen, Motorpsycho, Elephant9) på gitar og Olaf Olsen (BigBang) på trommer. De spilte da inn deler av det som er basissporet på tre-fire av låtene på plata. Senere ble arrangementene utviklet og fylt opp med musikere fra øverste hylle - som Lars Horntveth (Jaga Jazzist), Tomas Pettersen (King Midas), Kenneth Kapstad (Motorpsycho) Morten Qvenild (In The Country), Martin Hagfors og David Wallumrød.

- Vi har henvendt oss til de musikerne vi mener best kunne tilføre noe perfekt, akkurat til DEN låten. De har bare spilt seg selv, egentlig, og alt har gått veldig lett og uanstrengt.

Bandnavn fra platehylla

Når de skulle finne bandnavnet, var de innom mange rare forslag de for alt i verden ikke vil dele med omverdenen. Det klaffet ikke før Eilertsen en dag bladde seg bortover veggen med vinylplater hjemme hos seg selv, og ble oppmerksom på den aller fineste plateryggen på hele rekka. Det var Freda Payne-albumet "Band of Gold", og han ringte øyeblikkelig Mortvedt.

Omslaget på plata viser flere utgaver av Mortvedt i et brunt, gammelt og herskapelig rom.

- Vi hadde mange og lange samtaler med designeren Peder Bernhardt. Jeg ville at det skulle vise samme person i ulike settinger, og at ansiktet aldri skal vises ordentlig. At det skulle signalisere at det vi driver med er litt hemmelig, samtidig formidle en tanke om forventning, forklarer Mortvedt.

- Ja, for det ser ut som du venter på noe?

- En vi kjenner har sagt at han får assosiasjoner til «dødens venteværelse»? Det gir en slags mening, selv om musikken ikke formidler noe fullt så mørkt, ler hun.

Kvartett på konsert

Selv om Eilertsen har mange jern i ilden, har han ifølge seg selv to hjertebarn: Elephant9 og Band of Gold.

- Nå kjører vi på. Det kommer en ny ep fra oss til våren, vi har mange nye låter og har allerede begynt å spille dem inn.

Live i Samfundet i kveld kommer Band of Gold som kvartett. Foruten Mortvedt og Eilertsen, består den av Olaf Olsen på trommer og Peter Estdahl på tangenter og gitar.

- Han er en ungsau fra Tromsø med egen karriere gående, og en kjempeflink multiinstrumentalist og vokalist. Live prøver vi ikke å fange alt på plata, som er veldig utarrangert, men i stedet prøver vi å finne kjernen i låtene. Det vil låte røffere, med mer energi, enn på den myke plata, men for all del ikke "rocka".

Om du går glipp av kveldens konsert, får du antagelig en ny sjanse til vinteren, da Band of Gold drar på felles turné med labelkamerat Bror Forsgren.

Forventning: Omslagsbildet på «Band of Gold» er ment å signalisere at det bandet driver med er litt hemmelig, samtidig skal det formidle en tanke om forventning. - En vi kjenner har sagt at han får assosiasjoner til «dødens venteværelse», forteller duoen.