Den velslitte, men fortsatt skinnende James Bond-franchisen har vært gjenstand for et par nødvendige revitaliseringer de siste 10 åra. Først da Daniel Craig overtok rollen som 007 i forfriskende «Casino Royale» i 2006. Etter den skuffende oppfølgeren som få klarte å huske navnet på, «Quantum Of Solace»(2008) tok den dyktige regissøren Sam Mendes med gode hjelpere serien et hakk opp igjen i kvalitet, med «Skyfall» i 2012.

LES PLUSSKOMMENTAR: Si meg hvilken James Bond du foretrekker, og jeg skal si deg hvem du er

Den andre Bond-filmen med Mendes som regissør framstår som en solid videreføring av mye av det han lyktes med i «Skyfall»: Å gjøre James Bond mer britisk, på de fleste måter, i hyllest til britisk kultur og forestillingen om Storbritannia som en stormakt på de fleste områder. Derfor virker det helt logisk at Sam Smith, det største britiske popstjerneskuddet siden Adele overtar stafettpinnen med en tittelmelodi som har blitt den første Bond-melodien som har gått rett til topps på de britiske hitlistene.

«James Bond: Spectre» er solid underholdning mer enn spesielt god eller dristig filmfortelling. Skurken er ikke like spektakulært god som sist, men Christop Waltz er effektiv nok som leder for det internasjonale forbrytersyndikatet Spectre, som ikke må forveksles med den norske arbeidsgiverforeningen med nesten samme navn. Som «Skyfall» borer også «Spectre» i fortid i Bond-universet, men ikke like godt.

Derimot ser ut og låter filmen som en Bond-film skal. En av verdens ypperste filmfotografer, sveitsiske Hoyte van Hoytema bidrar til visuelt uttrykk og stil på nivå langt over actionfilmer flest. Åpningsscenen med lang tagning i Mexico, samt malerisk skildring av så vel ørken som alpelandskap gir filmfortellingen kledelig anstrøk av klasse. At samme mann fotograferte den norske komedien «Svidd Neger» for 12 år siden, viser litt av en karrierevei.

Daniel Craig fortjener etter fire filmer status som en av de beste Bond-skuespillerne. Han funker fortsatt, men hadde tålt mer humor å spille på. Mens kvinnerollene har blitt mer moderne med åra, er den underliggende tendensen i «Spectre» ikke det. Filmen er tidstypisk og tidsriktig med overvåkning og informasjonsteknologi som noe av motivet, men uten gode Ben Whislaw som Q, kunne filmen blitt et lett reaksjonært motstykke til Jason Bourne.

Uten det unge IT-geniet Q som støttespiller for 007, hadde dette nemlig blitt en film hvor helten holder seg til slåssing, bilkjøring, fly og flørt med kvinner, mens skurkene satser på informasjonsteknologi og overvåkning. Léa Seydoux og Monica Bellucci er to av de beste skuespillerne som har akslet rollebegrepet Bond-pike, førstnevnte med så mye kulturell kapital at det kanskje er derfor hun har fått rollenavnet Madeleine Swann, med utspekulert referanse litterær høykultur.

Selv om denne filmen pynter seg med Bond-referanser mer enn den pirker dypt i dem, som M-karakteren til Judi Dench sist, oppveies noe av savnet av henne med Ralph Fiennes i rollen som hennes arvtager. Med unntak av litt corny tittelsekvens er «Spectre» bedre i første halvdel enn siste. Den vil underholde mange, både gamle og nyere fans av James Bond. I motsetning til 007 tar filmen for få sjanser til at den kan kalles dristig og god, men i franchisefilm på dette nivået er det som regel mer enn nok å være ganske god.

Analog helt: Daniel Craig som James Bond for fjerde gang, overbeviser i nygammel utgave av agenten i «Spectre» ifølge vår anmelder. Filmen har kinopremiere fredag 30.oktober. Foto: Susie Allnutt
Smart kvinne: Lea Seydoux som annerledes Bond-pike, med rollenavnet Madeleine Swann, sannsynligvis inspirert av Marcel Prousts romanverk «På sporet av den tapte tid». Foto: jonathan olley