Ren kvalitetsforbedring er ikke nødvendigvis det mest spennende å skrive om, men makan så intenst behagelig det kan være å få oppleve! Med «Lost in Tartarus» (2013) utslettet Shevils effektivt det småsure inntrykket fra en laber og uforløst debutskive, mens årets utgivelse spisser forgjengerens åpenbare kvaliteter, mens bandet sprer vingene ytterligere.

LES ANMELDELSEN AV «LOST IN TARTARUS»: Grunnleggende inkluderende rock med voldsomt sug og musikalske glis

Fundamentet er imidlertid mye det samme – huggende og rytmisk hardcore med enkelte melodiske forløsninger – men her kommer bruddene tettere og melodilinjene er også jevnt over sterkere.

Låtmaterialet er videre langt mer variert, fra den litt tradisjonstunge førstesingelen «Shivers», via seige «Black Summer» med sine Smashing Pumpkins-aktige oppbygninger, til den melodisk drivende «When Will I See You Again».

Alt dette er presentert med den samme fingerspitzgefühlen produsent Marcus Forsgren tidligere i år skjenket sitt eget Bror Forsgren-prosjekt, og krydret med lekre detaljer. Hør bare på pianodrønnet som subtilt sparker opp siste halvdel av den eksplosive åpningslåta, den urovekkende synthen som leder inn i brua på «Fireflies», eller de deliriske brekkene som er pakket inn i «Wordsmiths». Luftig, rytmisk og sylskarpt er sentrale stikkord, mens detaljarbeidet gjør at også låtidéer som ellers kunne stått i fare for å bli møtt med skuldertrekk heves betraktelig.

Det er over dette bakteppet vokalist Anders Voldrønning fra Trondheim er i sitt livs form, der han strekker stemmen flere knepp lenger enn jeg kan huske å tidligere ha hørt ham. Det kommer kanskje en dag hvor jeg ikke får frysninger nedover ryggen av måten han skriker seg inn mot de militante kor-duellene på «Death of Silence». Men det har ikke skjedd på de ukene jeg har levd med skiva, og det kommer nok ikke til å skje med det første heller.

«I kveld skulle jeg ønske at alle var litt mer som den oppmøtte pensjonisten som danset seg lykkelig gjennom hele settet»

At det er det ukarakteristisk kvelende og kompromissløse tittelkuttet som får sette punktum i denne omgang, synes kledelig. «The White Sea» er nemlig på sitt klart sterkeste når bandet trår noen steg til siden for sin nå veletablerte signatur for å leke med forventninger.

Det gjør Shevils heldigvis ofte på «The White Sea», og resultatet har blitt et oppriktig oppslukende og medrivende album.

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN