Den nye filmen til en av de beste europeiske filmskaperne de siste 15 åra har ikke blitt mindre aktuell siden den litt overraskende stakk av med Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i år. Overraskende fordi den dramatiske finalen i «Dheepan» trekker den mer mot sjangerfilm enn filmer som vanligvis får verdens tyngste filmpris.
Sosialt drama rundt flyktningspørsmålet i Europa, fortalt som en intens, lavmælt stigende thriller er helt i tråd med Jacques Audiards måte å lage film på. «Dheepan» har mange kvaliteter. Historien om tre tamilske flyktninger fra Sri Lanka som gir seg ut for å være en familie, for å nå drømmen om Europa, har fått enda sterkere resonansbunn siden verdenspremieren i Cannes.
Jesuthasan Antonythasan er fantastisk i sin første filmrolle, som tidligere geriljasoldat som får jobb som vaktmester i et boligområde i en forstad til Paris styrt av kriminelle gjenger. Dramaet mellom flyktninger med falske papirer hvor mann, kvinne og barn som later som om de er en familie, kobles effektivt med deres forsøk på å finne sin plass i nytt land med nytt språk.
63-årige Audiard har gjort det til spesialitet å kombinere spenning og intensitet fra sjangerfilm med sosialt drama. «Dheepan» er hans femte gode film på rad siden «Read My Lips» i 2001. En grunn til at Gullpalmen kom litt overraskende er at hans to foregående filmer, «Profeten»(2009) og «Rust and Bone»(2012) var enda bedre og favoritter til Gullpalmen, uten å få den.
«Dheepan» kombinerer sosialrealisme med brutalt gangsterdrama à la tv-serien «The Wire». Den stillferdige tamilske vaktmesteren må etter hvert ta i bruk kunnskap fra geriljakrig i hjemlandet for å beskytte kvinnen og barnet som ga ham opphold i Europa.
For første gang siden regidebuten i 1994 har Audiard laget film uten Alexandre Desplat som komponist. Oscar-vinner Desplats voksende internasjonale gjennomslag kan nok delvis tilskrives samarbeidet med Audiard. Som alle filmene til Audiard låter også denne godt og mektig. Med første, men neppe siste filmsoundtrack av den chilenske komponisten og musikeren Nicolas Jaar.
Det kan innvendes at «Dheepan» har en slutt for mye. Som europeisk samtidsthriller med sosial bunn er den kraftfullt, menneskelig drama om hva flyktninger kommer fra og hva de kan gå til i nye omgivelser. En av kvalitetene til Audiard som filmskaper er hvordan filmene hans bryr seg, ikke bare om hovedrollen, men de fleste personene som etableres i dramaet, selv de mindre sympatiske. Sjangerfilmens trøkk kombinert med karakterdrevet europeisk filmfortelling er en oppskrift det er rart ikke flere prøver seg på.
