NRK fikk velfortjent mye skryt for adventskalenderen «Julekongen» i 2012. Originalskrevet, dristig og ambisiøst drama for små og store. Fortsettelsen som kinofilm har samme regissør, samme manusforfattere og mange av de samme skuespillerne. Derfor er det skuffende at den ikke er bedre gjennomført som film.
Les også: Arvelig belastet julekonge
«Julekongen – Full Rustning» utspiller seg tre år etter forrige eventyr. Mira og Kevin bor fortsatt i rekkehus. Familien har fått dårlig råd etter trøbbel med forsikringsoppgjør. Storebror har blitt 15 og leter på nett etter en inngang til Ridderdalen og prinsesse Eiril igjen. Lillesøster Mira har fått mer sentral rolle som velment, men klossete utløser av drama på de fleste plan.
Ginge Anviks musikk er det eneste som er skikkelig storslått i en film som er best i det små. Som i «Doktor Proktors Tidsbadekar» er filmen morsommere og bedre i biroller, detaljer og sidespor enn i hovedsaken. På film sliter dessuten «Julekongen – Full Rustning» med å etablere Ridderdalen som et levende og eventyrlig univers. Scenene derfra er ikke veldig morsomme heller, selv om de er nærmere parodien enn de er for eksempel «Brødrene Løvhjerte».
Filmen er klart best og mest underholdende i samtidshistorien. Ungene i hovedrollene, de fleste voksenrollene, manus og regi leker best utenfor Ridderdalen. Bjarte Tjøstheim gjør artig dobbeltrolle som revisor og tøffelhelt på hjemmebane, og som machopolitimannen fra Rogaland (med bakgrunn som undercover i Randaberg) som prøver sjarmere kona til revisoren.
Spesialeffektene bidrar til at filmen ser billigere ut enn den har godt av. Ridderdalen ser ut som en uforløst blanding av landskapet i «Tre nøtter til Askepott» og en nynostalgisk reklamefilm for julemat. Kyrre Hellum er fortsatt morsom og god som skurken Snerk. Hans dårlige hjelpere, den magiske rustningen og Ridderverden blir dessverre mer overtydelig teater enn dristig utforskning av ondskap.
Filmens dristigste grep er den vesle jenta Mugg, godt spilt av Maria Brandshaug. Hun proklamerer fra første scene at hun er ond og ønsker å være ond. Som barnlig motsats til godhetstyranni er hun i og for seg en interessant figur, men forholdet mellom det onde barnet og den onde herskeren er i beste fall uforløst. God, skremmende eller effektiv motor for filmen blir flørten med det mørke ikke, i en film som pynter seg med ondskap snarere enn å ta dramatisk tak i begrepet.
Man trenger ikke å ha sett tv-serien for å kunne følge fortsettelsen «Julekongen – Full Rustning». Filmen står vaklende på egne ben. Den er bedre som satire over julepynt og moderne familieliv enn som en slags familievariant av «Game Of Thrones» om ondskap hos store og små. TV-serien fra 2012 kommer i reprise på NRK i år. Den vil nok skape ekstra interesse for filmen, og illustrere at adventsutgaven i dette tilfellet er best.
