Selv om han kanskje er mest kjent for sine komedier, er den desidert beste filmen til Nanni Moretti hans Gullpalme-vinner «Sønnens Rom» fra 2001, om en familie som mister et barn i en ulykke. Etter småfrisk satire over paven og Berlusconi i sine nest siste filmer, framstår «Mia Madre» som den mest alvorlige og personlige filmen til den italienske regissøren siden nettopp «Sønnens Rom».
Selv spiller Moretti her en mindre birolle som bror til en filmregissør i trippel trøbbel. Margherita Buy spiller hovedrollen som en erfaren filmregissør. Hun er i gang med filming av et sosialrealistisk drama med en vanskelig amerikansk halvstjerne, samtidig som hennes mor plutselig blir alvorlig syk.
«Mia Madre» er altså en film om film, livet og døden, og en god del av det imellom. Moretti gir dramaet tiltrengt luft ved at regissøren er kvinne. I skvis mellom samlivstrøbbel, kunstnerisk trøbbel, en vanskelig amerikaner og en døende mor, er Margherita Buy fortvilt god i hovedrollen.
Turturro tilfører tiltrengt humor og syrlig blikk på filmbransjen som selvopptatt skuespiller som sliter med å huske replikkene sine på italiensk og påstår han har jobbet med Stanley Kubrick. Det er noe gjennomført skikkelig over Morettis film, og måten han tematiserer forholdet mellom kunsten og livet på.
To scener gir assosiasjoner til fordums storheter i europeisk filmkunst, som filmen står i en slags dialog med. I den ene sitter Turturro i bil gjennom Roma om natten og roper navnene til store italienske filmskapere ut vinduet. I den andre drømmer regissøren at hun går forbi en endeløs kinokø hvor folk venter på å slippe inn til Wim Wenders «Lidenskapens vinger», mens Leonard Cohen synger i bakgrunnen.
Etter premieren i Cannes ble «Mia Madre» stort sett litt lunket motatt, som en sympatisk, men på langt nær essensiell film av en aldrende filmskaper. Den har ikke den samme emosjonelle kraften som «Sønnens Rom», men det er da også stor forskjell på å skildre tapet av en ung sønn og den siste tiden med en aldrende, døende mor.
En av kvalitetene til «Mia Madre» er at det er mer ved filmen enn det umiddelbart kan se ut som. Regissørens tragikomiske forsøk på å instruere John Turturro balanseres effektiv med hennes følelse av ikke å strekke til på alle de andre banene hvor hun også opererer, som søster, mor, datter og eks-samboer. Det gir voksen, solid europeisk film av en type det ikke er så mange av for tiden.
