Som filmskaper har Wim Wenders vært best og mest interessant med dokumentarfilm de siste 10–15 åra. «Every Thing Will Be Fine» med manus av Bjørn Olav Johannessen («Kampen for tilværelsen», «Dirk Ohm») er Wenders' beste og mest interessante fiksjonsfilm på lenge.

Et voksent drama i 3D som prøver å bruke formatet til mer enn pynt eller en gimmick. Filmen skildrer hvordan en bilulykke preger offerets og sjåførens familie. Langsomt, melodramatisk pirker filmen i vanskelige følelser med bred pensel.

James Franco spiller en forfatter som kjører på et lite barn. Johannessens manus strekker seg over 12 år. Filmen følger forfatteren i jobb og samliv, samt mora til ulykkesofferet (Charlotte Gainsbourg). Filmen tar for seg store tema som tilgivelse, samvittighet og skyld og spør om de senere bøkene til forfatteren ble bedre på grunn av erfaringene fra tragedien.

Wenders og den eminente belgiske fotografen Benoit Debie bruker 3D til å skape rom mellom mennesker og spille på landskapet de er i. Det gir filmen et stilisert preg som delvis hjelper den ujevne spillestilen. Franco og Gainsbourg er mest nedtonet og funker best.

Aller best er lydsporet til Alexandre Desplat. Han har åtte Oscar-nominasjoner, men sjelden vært bedre. Med ekko av Bernard Herrmann malers en skjebnesvanger grunnstemning som gir historien ekstra tyngde. Et sidespor med hovedpersonens far og en overladet sluttscene trekker ned, men den viser at brillefilm kan brukes til mer enn animasjon og spektakulær popkornfilm.

Offer og gjerningsmann: Charlotte Gainsbourg som mor, James Franco som ulykkessjåfør. Foto: Mer Filmdistribusjon