Det er vanskelig å lage god film nesten uten ytre dramatikk, hvor mye av handlingen drives av prat og sosialt samkvem. Franske Laurent Cantet lykkes brukbart i «Himmelen over Havanna». Den samtaledrevne filmen som kunne vært et teaterstykke vil nok treffe lettest hos folk som lett identifiserer seg med de fem hovedpersonene: Tidligere unge lovende, nå lett resignerte intellektuelle i 50-åra.
En eksil-kubansk forfatter som på 90-tallet hoppet av under en teaterturné i Spania, er tilbake for mat og drikke med gamle venner i Havanna. Fire menn og en kvinne prater, drikker, spiser og danser litt, med utsyn mot himmelen, byen og sin egen fortid, og veien fra studenter som ville endre verden, til livsmatte voksne.
Den franske realisten Cantet, som fikk Gullpalmen for skoledramaet «Klassen»(2008), har laget flere filmer hvor idealer og samfunnsutvikling settes under debatt. «Himmelem over Havanna» er utviklet fra en romanfigur hos den kubanske forfatteren Leonardo Padura. De fem vennene i 50-åra kaster til sammen et kritisk lys på Cuba, og særlig i det de kaller de mørke 90-åra.
Nesten uten musikk, med dramatisk fortid og karaktertegning framstilt gjennom samtaler på en fest, er «Himmelen over Havanna» mer raffinert enn den kan se ut som. I løpet av kvelden møter alle de fem hovedpersonene seg selv i døra på et vis. En skakende, underliggende historie graves fram, i et klimaks som løfter filmen og tilfører dramaet en menneskelig og politisk brodd det bare hintes mot underveis. For fullt utbytte kreves det derfor at man er med på hele festen, i en ganske god film om knuste drømmer.