På fortekstene til «Bridge Of Spies» står det: «Inspirert av virkelige hendelser». Filmen burde vært en enda bedre kaldkrigsthriller for vår tid. Det er mye solid filmfortelling og en fascinerende, mangeslungen historie å glede seg over. Selv om filmen ikke hører hjemme på øverste hylle i Spielbergs omfangsrike katalog.

Handlingen utspiller seg i perioden 1957-62, da atomkappløpet mellom USA og Sovjetunionen fikk mange til å frykte at 3. Verdenskrig kunne være like rundt hjørnet. Filmen starter med arrestasjonen av den engelskfødte, sovjetiske spionen Rudolf Abel i New York.

Åpningsscenen og den legendariske britiske teaterskuespilleren Mark Rylances spill som Abel er det beste ved filmen. Anslaget bygger opp forventninger om et nivå resten av filmen ikke innfrir. Tom Hanks er som skapt til å spille staut amerikansk 50-tallsansikt. Hans portrett av advokat James B. Donovan tegner et stødig, om litt endimensjonalt bilde av en underkjent amerikansk helt.

«Bridge Of Spies» er både god og relevant i skildring av stemning rundt rettssaken mot den sovjetiske spionen. I et samfunn preget av frykt for krig, med sterkt sovjetisk fiendebilde blir Donovan betraktet som landssviker av mange, fordi han tar jobben som forsvarer for spionen. Filmen er ganske god til å illustrere hvordan patriotisme og demokratiske prinsipp kan støte stygt mot hverandre.

Spielberg og filmen er klart best som storpolitisk thriller i USA på 50-tallet. Den underspilte, lakoniske tolkningen til Rylance, som han også dyrker mesterlig i årets BBC-serie «Wolf Hall», gir en rekke flotte scener mellom han og Hanks. At Rylance stort sett har valgt teater framfor film de siste 20 åra, har vært et tap for filmen.

Andre del av filmen tar for seg den beryktede U2-affæren, da et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø ble skutt ned over Sovjet i 1960. Piloten ble fanget og dømt som amerikansk spion i Sovjet. Denne historien, med advokat Donovan som sentral bakmann i arbeidet med å få utvekslet spioner, kobles i filmen med etableringen av Berlin-muren og situasjonen på begge sider av muren i 1961-62.

I filmens klimaks i Berlin kommer Spielberg og Tom Hanks til sitt rett, med effektiv filmatisk demonstrasjon av favorittbegrepet til min foreleser på Dragvoll om Den Kalde Krigen, Thorstein Strømsøe: Brinkmanship. I midtpartiet av filmen er det likevel åpenbart at Spielberg og manuset til Coen-brødrene(!) er lettere på labben og mer klisjépreget i Europa enn i USA.

Fotograferingen til polske Janusz Kaminski, i hans 14.Spielberg-film, gjør at det ikke er mye å si på utseende. På lydsiden vil flere merke at Spielberg for andre gang i karrieren har laget spillefilm uten musikk av John Williams. Thomas Newman er av de dyktigste og mest allsidige i klassen under. Han har blitt nominert 12 ganger uten å få Oscar, for bedre lydspor enn dette. Filmene Spielberg har fått Oscar for, «Schindlers Liste»(1994) og «Redd Menig Ryan»(1998) var også bedre enn denne. Som velsmurt kaldkrigsnostalgi er «Bridge Of Spies» ganske bra.