Anita Kaasbøll fra Hitra var i mange år en sentral del av jazzmiljøet i Trondheim. Hennes hovedprosjekt har likevel i flere år vært Bladed, et band som med skiftende besetning har markert seg som et av stadig flere interessante norske band som opererer i et fordomsfritt kunstrocklandskap.
Bak en forseggjort vinylinnpakning imponerer bandet fortsatt med stort musikalsk spenn på sitt tredje album. Plata har likevel en lysere musikalsk tone enn forgjengerne, støyelementene er for eksempel tonet noe ned til fordel for større rytmisk lekenhet. Blant annet krydres flere av låtene med inspirasjon fra afrikansk musikk - forsterket av coverkunst inspirert av den kontroversielle imperialisten Henry Morton Stanleys bok «In Darkest Africa». Trommis Thomas Oxems tekster er bildesterke og skåret inn til beinet, de tar stilling uten å bli prekende, mens Kaasbøll som alltid er en vokalist som skinner og beveger seg uten besvær mellom det eterisk vakre og det isnende nifse.
En tidlig favoritt er «All Quiet From the Lighthouse» (en låt Jack White hadde tatt inn i settet sitt uten å blunke), mens det vakre, atmosfæriske og gitarraslende tittelsporet bør høres av alle som i forrige uke ble lykkelige over nyheten om at Sigur Rós kommer til Trondheim. Bladed på sitt beste er imponerende - i bandets frie utgangspunkt ligger imidlertid også en risiko for å bli litt diffuse. Paradoksalt nok kunne jeg ønsket meg enda større dristighet i balansekunsten, et par av låtene slurer litt for trygt midt i veien - mens finalen «Snakes And Ladders» lover en forløsning som aldri helt kommer og etterlater et mindre mektig sisteinntrykk enn albumet strengt tatt fortjener.
