Coldplays forrige album «Ghost Stories» hadde sine kvaliteter og dristige anslag. Men preget av gråtkvalt selvmedlidenhet i kjølvannet av Chris Martins brudd med Gwyneth Paltrow, står det likevel igjen som et litt seigt og grått innslag i bandets diskografi.

På «A Head Full of Dreams» har livet åpenbart gått videre for Martin, han inviterer sågar eksen til å synge på en låt. Vi får i tillegg det mest markante atmosfæreskiftet mellom to Coldplay-album, overtydelig og nesten manisk kommunisert gjennom gledesstrålende låttitler, fargesprakende cover og pressebilder slik at ingen av oss under noen omstendighet skal misforstå: Livet smiler igjen! Hører du!

Det er mer liv og energi, flere farger (se der, de har klart å lure meg), tydeligere låter, valg og produksjon. Coldplay har åpenbart lyst til å være et popband igjen, og da finnes det få bedre steder å vende seg enn mot Stargate, trønderne er listet som medkomponister og produsenter på samtlige låter. Bandet har ikke utvidet samarbeidet med Avicii etter EDM-flørten «A Sky Full of Stars» fra forrige album (selv om svensken bidrar på en låt også her). Stargate er mer kameleon-aktige og subtile i sin tilnærming, og justerer og krydrer mer enn de overhaler.

De tilfører diskret disko-preg på den jublende åpningen «A Head Full of Dreams» (som mot slutten høres litt ut som en blanding av Team Me og U2) og særlig førstesingel-sjarmøren «Adventure of a Lifetime» - men dette er ikke blitt noen klubb- eller urban-skive, akkurat. For balansens skyld er for eksempel andre singel, «Everglow», tåreperse-Coldplay på sitt mest effektive, men også fantasiløse. Den prøver hardt å være en ny «Fix You» eller «Trouble», men kommer til kort på de fleste områder. Samtidig er «Army of One» et forsøk på å være litt mer edgy og moderne, et passe ukledelig sådant. Og som vanlig florerer blødmene på tekstsiden.

Men det er sannelig mye fint her også. Jeg er uhyre svak for øyeblikkene der det virkelig klaffer for Coldplay, måten de aldri skammer seg for å gi arrangementene akkurat det løftet sangene tåler - og litt til. Den gospel-jublende avslutningen «Up & Up» er for eksemepel ikke mye til låt, men den løftes av entusiasmen fra alle involverte. Beyoncé-samarbeidet på «Hymn For the Weekend» er også et mye mer vellykket forsøk på å dryppe inn mer kontemporær pop-inspirasjon.

Kynikeren i meg synes albumets grunntone kan låte litt som en øvelse i positiv psykologi eller et litt anstrengt trinn i et 12-stegsprogram for å komme på fote igjen. Coldplay blir helgepappaen som feier bort tomflaskene og raser over gulvene med tørrmoppen før eksen kommer innom med guttungen - alt i skjønneste orden her! Delen av meg som elsker ukomplisert popmusikk som ikke utgir seg for å være noe annet enn det den er, er imidlertid tilfredsstilt.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Warner Music