Dette er tredje film på rad av den dyktige amerikanske filmskaperen David O. Russell med Jennifer Lawrence, Bradley Cooper og Robert De Niro i sentrale roller. «Joy» er ikke på nivå med «Silver Linings Playbook»(2011) eller «American Hustle»(2013), men historien er god, og i stil og musikk har filmen litt til felles med sistnevnte.

Jennifer Lawrence bekrefter igjen at hun kanskje er den beste yngre filmstjernen i dag, i rollen som Joy Mangano: Oppfinner av den amerikanske merkevaren Miracle Mop og en rekke andre praktiske artikler, etter hvert direktør for et stort amerikansk forretningsimperium.

Filmen er et fargerikt portrett av en underkjent amerikansk helt, fortalt litt som såpeoperaene hovedpersonens mor stenger verden ut med. Lawrence gir oss oppfinneren som ung, fraskilt alenemor med eks-mann, samt far (Robert De Niro) å drasse på, foruten mor og bestemor.

«Joy» har sjarm og stil som hyllest til pågangsmot og talent. Lawrences hovedperson bærer ikke bare en storfamilie på sine skuldre. Hun bærer også filmen, som tidvis sklir litt for bombastisk ut i en hyllest til den amerikanske drømmen. Rollene til Robert De Niro og Bradley Cooper får ikke det beste ut av skuespillerne.

Historien om suksess tross motgang og jantelov er fascinerende, men som regissør og manusforfatter gjør Russell filmen og historien for enkel til at «Joy» blir virkelig god. At en historie som i virkeligheten utspilte seg på 90-tallet er dyppet i langt eldre retromusikk, trekker filmen lengre mot såpeoperaen enn den har godt av, men bevares, det er mye å glede seg over i «Joy»