Årets beste britiske film kommer sent, men svært godt. Det finstemte samlivsdramaet «45 år» gjør seg fint som julefilm. Et eksistensielt samlivsdrama med musikalitet og finstemt snert, formidlet av to fabelaktige skuespillere som helt fortjent fikk Sølvbjørn for prestasjonene i Berlin tidligere i år.

«45 år» skildrer en liten uke i livet til et britisk ektepar i 70-åra utenfor Norwich i England, opp mot stor fest og markering av 45 års bryllupsdag. En litt uvanlig markering, påpeker mannen de leier festlokale av. De fikk aldri markert 40-årsdagen, forklarer de.

Det er en rekke grunner til at «45 år» er årets beste samlivsdrama på lerretet og en av årets beste filmer. Historien er bygget på en novelle av David Constantine. Regissør Andrew Haigh som slo gjennom internasjonalt med det fine homsedramaet «Weekend» i 2011, har bearbeidet historien til film. På et vis som gir grunn til å ønske seg flere spillefilmer av noveller, færre av romaner.

Mange av de ekstreme kvalitetene til «45 år» må tilskrives Charlotte Rampling og Tom Courtenay i hovedrollene. 78-årige Courtenay ble Oscar-nominert både på 60-tallet og 80-tallet. Han gjør sin beste filmrolle på en liten mannsalder som aldrende ektemann som i filmens åpningsscene får vite at levningene av hans ungdomskjæreste, som forsvant under brevandring i Sveits i 1962, er funnet.

Charlotte Rampling spiller hans litt yngre kone gjennom 45 år. Under forberedelser til stor feiring av bryllupsdag, får hun en flik av ektemannens tidligere liv i fanget. Hans adferd etter beskjeden, og tankene det utløser i henne, gir finstemt samlivsdrama med små rystelser, mens begge prøver å holde maska. Hennes uttrykk i filmens siste bilde er et samlivsdrama i seg selv, så bli for all del sittende, mens Platters synger «Smoke Gets In Your Eyes».

Et sted mellom Mike Leighs «Another Year» og Michael Hanekes «Amour», er «45 år» et sobert voksent kjærlighetsdrama av beste britiske merke. Det er fascinerende hvordan filmen får mye ut av tilsynelatende lite. Typetegning, miljø og finstemt bruk av understatement fargelegger historien, som på fornøyelig vis også viser at popkulturen begynner å bli aldrende.

DJ-en spør henne på forhånd om sanger til festen. Hits med The Turtles og The Platters godkjennes av Rampling, men når han foreslår en melodiøs britisk klassiker, rynker hun på nesten: «Nei, ikke Elton John!» sier hun bryskt. Filmskuespilleri i verdensklasse, i en film for god til å bli overlatt til de eldre.