Bildene fra Risør-området og unge skuespillerne i helhjertet strev med middels materiale er det beste med den norske lavbudsjetts skrekkfilmen «Skjærgården». Norsk slasherfilm er det ikke laget så mye av, det vil si skrekkfilm hvor morderen bruker kniv, ljå eller lignende til blodig resultat.
Slashergrepet, samt aktivt spill på seksuell spenning mellom to unge kvinner, er det eneste, som i norsk målestokk er i nærheten av å være originalt ved «Skjærgården». Som de fleste norske skrekkfilmer, utspiller den seg på hyttetur med en gjeng ungdommer.
Det er ikke så nøye med originalitet om sjangerbevissthet og velbrukte grep brukes med dyktighet. Det er der «Skjærgården» går på grunn lenge før siste knivstikk. Som skrekkfilm tar den seg vann over hodet og lykkes dårligst i de mest dramatiske øyeblikkene.
Handlingen skildrer fem ungdommer på hyttetur i skjærgården ti år etter en dramatisk båtulykke, hvor tre av dem var involvert. Fra første bilde er filmen mye bedre i å skildre idyll enn gru i skjærgården. Festscener, stemning og begjær mellom rollefigurene funker mange hakk bedre enn alt som har med død, gru og traumer å gjøre.
«Ingen dekning på mobilen? Det høres ut som en dårlig skrekkfilm?», sier en av ungdommene i starten, i fornøyelig sjangerkommentar. Dessverre blir «Skjærgården» ganske fort en dårlig skrekkfilm, både på grunn av svakt manus og manglende evne til å blande psykologi, idyll og brå død til en skremmende eller underholdende sørlanscoctail også for oss som ser på.