Selv på sitt mest ujevne er det en filmglede over Quentin Tarantinos filmer som gjør at de som regel er severdige, selv når de ikke er helt gode. «The Hateful Eight» kommer med en vind av forventning. Først avlyste Tarantinio filmen etter at manuset ble lekket på internett. Så spilte han den inn i 70 millimeters filmformat og langet ut mot digitalisering av kinobransjen. Filmen får spesialpremierer på kinoer som fortsatt kan vise det analoge formatet fra Hollywoods gullalder, i Norge bare på Cinemateket i Oslo.
Også i digital versjon, er det på flere måter nesten som å entre en kinosal anno ca. 1971 å møte tittelsekvensen på «The Hateful Eight» på stort lerret. Musikken til Ennio Morricone (et nytt, men dessverre altfor kort soundtrack av mesteren), typografi, fotografering, typetegning og bruk av farger og miljø er gjennomsyret av Tarantinos forkjærlighet for brutal B-film fra 60-70-tallet.
Helt siden debuten med «Reservoir Dogs» i 1992 har Quentin Tarantino vært en selvbevisst, stilsikker filmskaper. Det første har åpenbart tatt mer overhånd i det siste, med «Quentin Tarantinos åttende film» skrevet på lerret denne gang (han teller altså «Kill Bill»-filmene som én), supplert med intervju hvor han har proklamert at han tenker å legge opp etter 10 filmer.
Det er lett å kjenne igjen mange av kvalitetene og særpreget til Quentin Tarantino som filmskaper i «The Hateful Eight». Han er god på hardkokt dialog og brutale badguys, med særlig god evne til å få underkjente skuespillere til å skinne som nesten aldri før, gjerne i kombinasjonen av replikker, utseende og grotesk voldsbruk.
«The Hateful Eight» har flere spektakulære Tarantino-øyeblikk, med Kurt Russell, Bruce Dern, Jennifer Jason Leigh og Samuel L. Jackson, som gir undring over hvorfor de ikke er mer å se, eller så gode i andre filmer. Filmens bruk av landskap, musikk og inngangen til historien i første del, er Tarantino opp mot sitt beste, og vel så fascinerende western som hans forrige film «Django Unchained»(2012).
Den første delen av filmen gjør eminent bruk av en kommende snøstorm, en diligence, et par dusørjegere og et vertshus i Wyoming, ikke så lenge etter den amerikanske borgerkrigen. Samuel L. Jackson spiller en tidligere nordstatsoffiser, nå dusørjeger som foretrekker å levere sine ettersøkte i død form. Kurt Russell spiller en konkurrent som helst leverer sine forbrytere levende, for henging, i dette tilfellet en kvinne spilt av Jennifer Jason Leigh.
Den siste drøye halvdelen av filmen utspiller seg hovedsakelig i et forblåst vertshus. Mens stormen raser utenfor, blir det stadig færre gjenlevende inne. Fra langsom, stemningsmalende start, blir filmen en slags grotesk blanding av spaghettiwestern og Agatha Christie-krim. Borgerkrig og rasisme berøres, mest som motor for ikoniske enkeltscener, uten dypere pirking i amerikanske traumer.
Bortsett fra noen spektakulære voldsscener som kanskje vil få Sam Peckinpah til å nikke i graven, blir filmen for lang og for tynn til å bære sin konstruksjon. En gammel Roy Orbison-perle er en pryd for rulleteksten, i en film som både viser Tarantino opp mot sitt beste, og på hul tomgang i gammel kultfilmkjærlighet.
