La det være sagt med én gang: Denne teksten kommer ikke til å nevne hvorvidt «Blackstar» er den beste siden «Scary Monsters», et utsagn som har gått igjen i brorparten av anmeldelsene David Bowie har fått de siste 15-20 årene.

På sin 69-årsdag er Bowie nemlig høyst relevant også i nåtidskontekst. Det bør begynne å bli overflødig å referere unødig (noe han selv var høyst medskyldig i sist, med den selvrefererende, «Heroes»-lekende coverkunsten) til det mange mener var hans siste virkelig klassiske album. Forrige album «The Next Day» (2013) var ikke fullt så bra som mange ønsket å mene der og da, noe farget av gjensynsglede som mottakelsen var.

Dette skrev vi om «The Next Day»: «David Bowies nye album låter mer som 1980 enn 2013»

Det har vært et bevisst valg fra Bowie at «Blackstar» ikke skulle bli et rock'n'roll-album, han hyret derfor inn jazzsaksofonist Donny McCaslin og hans kvartett som studioband. Så er da også «Blackstar» gjennomsyret av en jazza, speisa grunnstemning, med stotrende, nervøse trommer, saxblåsing både av den frie og mer komponerte sorten og arrangementer som kombinerer dynamikk og drama med boblende ensemblespill og forrykende rytmisk driv. Den er likevel ikke like langt ute som singelversjonen av «Sue (Or in a Season of Crime)» fra i fjor antydet.

Sånn sett står «Blackstar» mer alene i Bowies diskografi enn de fire forrige platene han har laget, den har mer til felles med «engangstilfeller» som «Let's Dance» (1983), «Earthling» (1997) eller min personlige favoritt-snåling «Outside» (1995). Ikke at albumet er løsrevet fra historien. Det går en åpenbar åre bakover til Mick Garsons solo på «Aladdin Sane», Bowies egen på «Low»-låten «Subterraneans» og Robert Fripps egenrådige gitararbeid på sensøttitallsplatene. For ikke å snakke om Bowies gamle forkjærlighet for saksofonen, både som utøver selv og gjennom å la den være det bærende instrumentet på «Young Americans» (1975). Og så videre, det er selvsagt umulig for Bowie å komme helt unna referanser til egen produksjon – heldigvis!

Der noe av problemet med «The Next Day» var at de 14 sangene ble litt for mye, litt for ujevnt, er det motsatte tilfelle her. «Blackstar» har halvparten så mange låter (et par av dem riktignok lange), og fire av dem er blitt gitt ut tidligere, to på singel i 2014 og to i fjor høst. Det kan kjennes litt knapt. 2014-låtene er riktignok spilt inn på nytt, særlig vil du merke det på «Sue...». Den er kuttet ned, strammet og rocka opp. Den har mistet litt av teksturene og fargespillet fra storbandversjonen, men tar det igjen ved å være mer insisterende og truende – hør hvordan bandet pisker den opp til orkan styrke fra treminuttersmerket og ut!

Tittellåten (som angivelig handler om IS) har vokst voldsomt siden den ble sluppet på singel i november, «Lazarus» er kattemyk og slepen, «Girl Loves Me» og «'Tis a Pity She Was a Whore» drives strengt framover av hiphop-beats, mens «Dollar Days» viser at han ikke har glemt å lage melodier. Avslutningen «I Can't Give Everything Away» lander mektig og mykt. De uhyggelige videoene til høstens singler «Blackstar og «Lazarus» forsterker følelsen av uro og paranoia som ligger klamt over plata. Bowie selv er spøkelsesaktig men dramatisk til stede, mer teatral enn på lenge men med suveren og effektiv timing. Både stemmen og det kreativt overskuddet bør kunne berolige alle som har vært bekymret for helsa til den stadig mer tilbaketrukne legenden.

Perfekt er den ikke, plata er ganske langt fra å være Bowies sterkeste låtsamling, men det hele løftes kraftig av en gnistrende energi og overskudd fra et skrubbsultent band – og ikke minst av hovedpersonens kunstnersinn som ser ut til å akselerere heller enn å stagnere.

Hos meg har de fleste Bowie-platene de siste par tiårene blitt satt pris på, men sjelden spilt. Slik det gjerne blir med ting som låter kjent og kjært, men sjelden fullt så bra som det aller kjæreste. Jeg tror det blir annerledes denne gangen – aller mest fordi «Blackstar», tråder til fortida til tross, ikke ligner på så mye annet enn seg selv.

Bowies beste siden «Outside», tenker jeg vi sier.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Platecover