Det britiske bandet Tindersticks har strengt tatt ikke laget et dårlig studioalbum siden debuten i 1993. Selv om bandet har justert besetningen litt siden starten, er fortsatt Suart Staples gråtkvalte stemme, og melankolske sanger med både litterære og filmatiske kvaliteter bandets gebet. I et voksende musikalsk landskap hvor influenser fra pop, rock og soul denne gang også dras litt mot jazz, samtidig som det låter umiskjennelig Tindersticks, eller litt som The National som nye tilhørere uten kjennskap til britenes mektige katalog gjerne sier.
På «The Waiting Room» låter det som om de har lagt lista litt høyere og fjernet sikkerhetsnettet. Staples bruker røsten i enda sterkere grad som bandets viktigste instrument, samtidig som flere sanger preges av sorg og eksistensielt alvor. Tittelsporet er en minimalistisk soulballade som bandet og vokalisten neppe hadde våget å gjøre så nakent på tidligere plater. «Help Yourself» hadde vært en pryd på David Bowies siste. Sammen med en sterk bukett sanger er de med på å gjøre dette til bandets sterkeste album siden 2001s «Can Our Love ...». Bandet har invitert løfterike filmskapere til å lage en kortfilm til hver sang. De beste av dem er med på å gjøre albumet til et dobbelt kunstverk.
