Ikke rent få anser Steve Jobs for å være en av vår tids største genier, og fjorårets film om mannen har allerede høstet inn flere priser. I tillegg har både Michael Fassbender og Kate Winslet oppnådd å bli oscarnominerte, for rollene som Steve Jobs og hans trofaste høyre hånd Joanna Hoffman.

«Steve Jobs» er basert på en biografi med samme navn fra 2011, året da Jobs døde etter lengre tids kreftsykdom. Filmen innledes med en særdeles treffende framtidsvisjon om en forestående revolusjon innen hjemmedatamaskiner, og handlingen sentreres rundt tre ulike avgjørende produktlanseringer, fra Macintosh i 1984 til iMac G3 i 1998.

Dette er et effektivt fortellergrep, som først og fremst gir maksimal spenningsuttelling. Det aller meste av filmen utspiller seg bak kulissene, rundt de hektiske minuttene før lanseringene braker løs. Bak scenen er Jobs infiltrert i ulike personlige oppgjør, og sviktende kommunikasjon gjøres til et gjennomgangstema, i tillegg til noen ganske grelle problemstillinger omkring personlig integritet. Ikke minst er dette relatert til datteren Lisa.

Filmen gir et fascinerende innblikk i Jobs’ egenartede verden, hans genierklærte visjoner og strategier samt en generelt sett lite tiltalende personlighet. Utviklingen av det komplekse forholdet mellom far og datter, og også det mellom Jobs og hans opprinnelige makker Steve Wozniak, gir en ekstra dimensjon til Fassbenders nærmest maskinelle fremstilling av den monomane Jobs. Mer enn noe er Jobs opptatt av kontroll, og som kjent tviholder han på ideen om et lukket system som er inkompatibelt med alt annet. På mange måter fremstår også mannen selv som et temmelig lukket system, noe som også skisseres i sammenheng med Jobs’ barndom.

Jobs’ store nedturer gjengis temmelig inngående, og også hvordan og hvorfor Jobs forlot Apple i årevis. Noe av det mest interessante er i hvilken grad han engasjerte den økende skaren med tilhengere, med utvikling av den reneste vekkelsesstemning. Og vel var det store og viktige ting Jobs holdt på med, men til tider blir filmen litt for intern med overdådige mengder datateknologisk detaljinformasjon. «Steve Jobs» er nok aller mest for menigheten, men filmen er uansett solid, tett og sømløst fremstilt og bæres i mål av en upåklagelig innsats fra samtlige skuespillere.

Jobs film: Michael Fassbender er god og oscarnominert som datagründer Steve Jobs. Foto: United International Pictures