Suedes comeback de siste årene vært av det overraskende og oppsiktsvekkende slaget, selv om de både i 2013 og nå har prestert å komme i skyggen av sitt store idol David Bowie gjennom å gi ut begge sine album rett etter inspirasjonskilden.
På «Bloodsports» fant de tilbake til seg selv og ikke minst energien og gnisten – selv om plata var litt for selvbevisst, litt for opptatt av å høres ut som bandets storhetsperiode, til at den føltes helt genuin eller nødvendig. De trengte ett album på å finpusse overflaten etter pausen. Denne gangen dykker de imidlertid rett inn til den myke kjernen.
«BLOODSPORTS»-ANMELDELSE: «En ekstremt fruktbar og motiverende 40-årskrise»
«Night Thoughts» slippes sammen med en film av Roger Sargent på 50 minutter (like lang som albumet) filmen skal også spille hovedrollen under bandets første konserter etter slippet. Kort fortalt handler filmen om en mann som drukner seg, før vi får nøstet opp i (eller snarere antydet) de tragiske hendelsene som har gjort ham desperat nok til å ta sitt eget liv. Filmen er styggvakker og vond, tidvis fryktelig ubehagelig å ta inn over seg.
Selv om filmen ikke er en direkte speiling av sangene og tekstene, farger den definitivt opplevelsen av musikken og denne anmeldelsen. Men «Night Thoughts» er tung materie også alene, der den kretser rundt tema som utilstrekkelighet, maktesløshet og tap. Tankene som får deg til å tumle ut av enkeltsenga midt på natta.
Suede har tidligere handlet mye om estetisering og tidvis romantisering av utenforskap og hul, dekadent glamour. Dop, drifter, drømmer og drama. «Night Thoughts» tas ned til et mye mer sårbart nivå. Et tap på papiret, kanskje, men det kler førtisene å tone ned glam-poseringen og angripe musikken og livet med et nytt alvor.
Musikalsk er det mer «Asphalt World» enn «Trash», albumet er balladetungt («Tightrope»!), storslått og grundig drapert i strykere. Men selve varemerket ved siden av Brett Andersons stemme, gitarene med den kvasse lyden og de egenrådige melodilinjene, får skinne på de mer rocka knallsporene «Outsiders» og «No Tomorrow». Likevel er «Night Thoughts» i motsetning til «Bloodsports» en utpreget albumopplevelse, helhet mer enn singelkanidater.
Definitivt bandets mest svartsynte og musikalsk modige, antagelig også deres beste, siden «Dog Man Star».
Anmeldt av VEGARD ENLID
