Dette er historien om en ikke spesielt populær katolsk prest, som har sitt virke på en pittoresk kroatisk øy. Når han en dag får høre en helt spesiell tilståelse under et skriftemål, ansporer det til en særegen undergrunnsvirksomhet, og det skorter verken på humoristiske krumspring, intime detaljer eller artig lydbruk.

Til tider formidler filmen en lett surrealistisk stemning à la «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», men noe skjer etter hvert som prestens ideer avler uante konsekvenser. Dette er slett ikke bare en ryggesløs sjarmoffensiv fra et pent sted, med snedig filming og bruk av varme, appellerende farger. «The Priest’s Children» berører også alvorlige temaer forbundet med den katolske kirken, på en måte som definitivt vekker ubehag. Dessverre blir det litt for langdrygt og ufokusert i andre halvdel, når alvoret virkelig griper om seg.