En av de mest virkningsfulle scenene i «Suffragette – Kampen for frihet», er de historiske opptakene fra |1913 av sørgetoget for Emily Wilding Davison, etterfulgt av en tekst som forteller når ulike land faktisk innførte stemmerett for kvinner.

«Suffragette» er ikke en film om den militante britiske kvinnesaksforkjemperen og martyren, men om bevegelsen rundt henne, de såkalte suffragettene. Filmen er et drama, hvor en blanding av fiktive og virkelige karakterer tegner et brutalt og opprørende bilde av kampen for kvinners rettigheter i London i 1912-13.

Som historisk drama om kampen for stemmerett for kvinner, framstår filmen med større viktighet og emosjonelt patos enn udiskutabel kvalitet. Carey Mulligan spiller hovedrollen som en underbetalt småbarnsmor på vaskeri, som slutter seg til kvinnebevegelsen. Emmeline Pankhurst, spilt av Meryl Street i en birolle, er åndelig fører for det som ble sett på som militant kvinnekamp.

Noe av det mest fascinerende ved filmen er hvordan suffragettenes kamp for kvinners stemmerett av politi og presse sees som samfunnsskadelig terrorvirksomhet. Filmens impresjonistiske stil, med tette, dynamiske nærbilder bidrar dessuten et stykke på vei til at den ikke stivner i det historiske drama, som på film gjerne får et nostalgisk, pyntelig preg, selv når det er revolusjon på gang.

Med en historie så sterk og opprørende, gjør regissør Sarah Gavron og manusforfatter Abi Morgan filmen en bjørnetjeneste ved å male med bred pensel det meste av tiden. Svært sjelden stilles tilskueren i tvil om hva hun bør føle eller tenke til det som vises på lerretet. Det gjør det ikke mindre opprørende, men det gjør filmen flatere og mindre utfordrende enn godt er.

Mulligan er som alltid god, men fungerer kanskje best som vitne og veiviser til historien. Familiedramaet mellom henne og ektemannen (filmens eneste interessante mannsrolle, spilt av Ben Whishaw) blir litt uforløst og sjablongaktig i den større og ytre sett mest dramatiske historien.

De som tror at kvinnekampen var på 1970-tallet eller at noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene i generasjoner har omfattet kvinner også, burde se denne filmen. Selv om «Suffragette» som film ikke er helt god, er den solid og interessant historisk drama, med en historie det er all grunn å fortelle og minne om. Kanskje særlig for dem som neppe går på kino for å se en film om kvinnekamp for 100 år siden.

Brutal kvinnekamp: Carey Mulligan som suffragette i London for drøyt 100 år siden, i militant kvinnekamp for stemmerett. Foto: Steffan Hill