Den taiwanske filmskaperen Hsiao-Hsien Hou(68) er sannsynligvis den største nålevende filmskaperen som aldri har vært vist på norsk kino – før nå. Den som møter «The Assassin» med forventning om en fartsfylt asiatisk kampsportfilm i historisk setting, vil sannsynligvis bli skuffet eller frustrert. Elskere av filmkunst som visjonær, kresen bildefortelling, bør ikke gå glipp av filmen om en kvinnelig snikmorder i Kina på 800-tallet.
«The Assassin» er fortalt på en ganske annen måte enn det meste av annen film på norsk kino, særlig filmer som har element som våpen, slåssing og brå død. For fullt utbytte krever den derfor et åpent sinn, og tålmodighet til at den dramatiske historien som utfolder seg, trer klarere fram.
Den mest slående kvaliteten til «The Assassin» er bildene og fargebruken. Ikke bare er hver eneste scene og bilde omtrent et kunstverk i seg selv. Hou har også en egen måte spille på dybde i bildene på. Mens mye 3D-film lar personer, dyr og gjenstander komme ut av bildet, mot salen, skaper Hsiao-Hsien ofte en slags motsatt effekt, ved å bygge handlingen innover og bakover i bildet.
Slik kan en slåsskamp også foregå i bakgrunnen, bak noen trær, eller vi kan betrakte et rom og det som foregår der, fra bak gardinene, med det spesielle perspektivet og fornemmelsen av et større bilde, som det gir.
Handlingen kan virke komplisert, men er ganske enkel, og folder seg langsomt ut. Filmen utspilles på 800-tallet i Kina, med en kvinnelig drapsmaskin som beordres til hjemprovinsen for å drepe mannen hun egentlig skulle gifte seg med. En asiatisk kampsportfilm, altså, men i hendene på Hsiao-Hsien Hou blir det filmatisk poesi vel så mye som action, slåssing og fortellertrøkk.
Da Joachim Triers «Louder Than Bombs» entret hovedkonkurransen i Cannes i fjor var det første gang en norsk film tok seg dit på 36 år. For Hou var «The Assassin» hans syvende film(!) i verdens gjeveste filmtevling. Den ga ham pris for beste regi. Noen av oss mener «The Assassin» burde fått Gullpalmen. Gjensyn svekker ikke det inntrykket.
