Musikkbransjen, vi i media inkludert, har lett for å ty til litt for store ord i tidligste laget om ferske artister. I jakten på det siste nye store, er det lett å ta munnen for full og i samme håndvending gjøre artistene en bjørnetjeneste. Da er det desto finere å oppleve et talent som viser seg oppmerksomheten verdig. Som vokser i stedet for å krympe i søkelyset.
Trondheimsartisten Ary har fått mye oppmerksomhet på bakgrunn av singelen «Higher». Den ga henne P3-omfavnelse og deltakelse på Eurosonic i Nederland, opptreden på P3 Gull og nominasjon som årets mest lovende artist i Adressas UtAwards. Blant mye annet. Så har hun begynt å dukke opp på andres låter som vokalist og komponist, ringene i vannet sprer seg. Likevel kommer søkelyset tidlig. Veldig tidlig.
Selv for en som har likt det lille hun har kommet med veldig godt, er konserten en positiv overraskelse. Jeg ventet meg noe småpent, men litt nervøst og keitete, noe som ikke helt tåler scenelyset ennå. Men så har Ary kommet betydelig lenger enn jeg trodde.
Det er mange som driver med elektropop om dagen, men Ary har nok ved seg til å skille seg tydelig ut fra mengden. Først og fremst er det stemmen, som virkelig er noe for seg selv. Myk, elastisk og varm – og bortsett fra på et noen nølende innledningssekunder har hun full kontroll. Kremlyden på Rockheim-scenen tjener henne godt, der hun lurer inn både soul- og mer eksotiske fraseringer. Musikken har tidsriktig kommersiell appell, men det er nok av lekne og mystiske mothaker både i melodier og i Anders Kjærs produksjon til at det blir tyggemotstand og spenning.
Så viser det seg også at Ary har en komfortabel, sjarmerende og faktisk ganske artig tilstedeværelse på scenen. Hun gjemmer seg ikke, men tar den stappfulle Rockheim-salen på strak arm. Hun koser seg. Med Fay Wildhagen som innlånt fargelegger, lynavleder og muntrasjonsråd på gitar, blir det også en forbausende varm halvtime.
Det er smårusk her og der, først og fremst i låtmaterialet som fortsatt er ujevnt og uferdig. For eksempel har hun en tendens til å la låtene bare fisle ut og stoppe opp uten en logisk avrunding. Men på dette tidspunktet i karrieren holder det i massevis. Får hun litt arbeidsro framover, kommer det til å komme flotte ting fra Ary.
«I'm Already There», synger hun på avslutningslåten. Dét er kanskje å ta i, men Ary har kommet overraskende langt på veien.
Anmeldt av VEGARD ENLID