Nærmere 40 000 tilskuere har til nå løst billett til humortrioen Kveli Rånes Bremseths humoristiske historie om den enfoldige Stein Brein og jakten på hans bortkomne far.
«Det du ikke visste om trønderrocken» var den artige, men også langtekkelige starten. Med «Bygd for fart» økte de tempoet og tettheten mellom poengene betraktelig.
«Hipp Hipp Hipp» gir publikum svaret på det store mysteriet fra de to første showene. Hva var det egentlig som skjedde med Leif-Ove Brein, den mislykkede trønderrockeren som skuslet bort sitt store talent på dårlige valg, dårlige venner og dårlig brennevin?
Trioen har igjen tatt et solid skritt videre. Det er tight og foregår stort sett i et forrykende tempo. Nå er også de musikalske bitene strammet inn i lengde og utvalg. Originallåtene skrevet til forestillingen fortjener å komme på skive og strømming.
Formen er en nummerrevy med rød tråd, der Arnt Egil Rånes med solid teft leder an.
Monologen til Arnstein Brein sitter som et skutt. Det samme gjør dialogen mellom kranglefanten Arne Lein og byråkraten Per Tørmo. Scenen med Gayr Brein og Elling Mellingsmo står det gnister av.
De tre musikalske komikerne mestrer samspillet og spillet med salen til fingerspissene. Med blikk kan de få salen til å knekke sammen i latter.
Plass til alvor er det også. Den norske småligheten får gjennomgå, både den i møtet mennesker imellom og synet den har på kultur.
Artister vi har mistet for tidlig, hedres. Det skal spilles for livet, for de som fikk oss til å danse og le.
«Hipp Hipp Hipp» klokket inn på drøyt hundre minutter lørdag kveld. De kan med hell stramme inn den siste tredjedelen, der løsningen skal presenteres. Lørdag gikk det i overkant tregt.
Løsningen er akkurat så tøysete og treffsikker som det bør være hos Kveli Rånes Bremseth.
Med «Hipp Hipp Hipp» settes et vellykket punktum for historien om Stein Brein og faren Leif Ove. Nå bør showet spres til resten av vårt langstrakte land. Mange vil ha glede av humoren til disse tre mesterne. Dette er stor moro. Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad, synger de.
Og det gjør virkelig Sigmund Kveli, Harald Morten Bremseth og Arnt Egil Rånes.
Hipp, hipp hurra!