Sjelden har en norsk spillefilm i sterkere grad framstått som rett film til rett tid enn «Welcome To Norway». Å sette aktuelle problemer under debatt i form av komedie, er dessuten et grep som er brukt påfallende sjelden i norsk film, særlig i perioden etter «Norske byggeklosser»(1972).
Petter Primus, den desperate hotelleieren til Anders Baasmo Christiansen, er en figur det er lett å le av, uten at han framstår veldig karikert. I starten på filmen framstår han som en smått hverdagsrasistisk hotelleier i pengetrøbbel, som prøver å tjene raske penger på å gjøre om sitt nedlagte høyfjellshotell til asylmottak. Utrulling av landskap, miljø og hovedpersoner gir filmatisk folkekomedie med lun brodd, energisk tonesatt av Ola Kvernberg. Til foto av Philip Øgaard som gir komedie som ser ut som film og ikke tv-drama.
Anders Baasmo Christiansen har gjort det til en slags spesialitet å spille menn med noen lite sympatiske karaktertrekk, men likevel klare å skape sympati for dem. Som Benedikt i tv-serien «Dag» eller Roy i «Børning», viser Petter Primus seg å være brukbar på bunnen. Det er riktig nok et stykke ned, men «Welcome to Norway» er ikke en le-av-rasisme-film. Språkbruken og holdningene til Primus ligger ikke langt til side for nordmenn flest. Dessuten har han kone (Henriette Steenstrup) og tenåringsdatter som gir ulike syn på asylproblematikken i familien.
Den humoristiske motoren til Denstad Langlo er jevnt putrende. Filmen fungerer best på det jevne, i hverdagslige situasjoner mellom mennesker, i scener som ikke gir inntrykk av å prøve hardt å være morsomme. Den mer orkestrerte situasjonskomikken, enten det er med sex, bilkjøring eller strømbrudd, fungerer mer ujevnt. Filmens sterkeste kort, er den dramatiske utviklingen Christiansen gjennomgår i møte med asylsøkerne, Utlendingsdirektoratet, politiet og kommunen.
Svakheten til «Welcome to Norway» er at asylsøkerne ikke er mer eller bedre integrert i handlingen. Olivier Mukuta gjør en artig og sjarmerende figur som altmuligmann Abedi. Slimane Dazi hever alle scenene han er med i, med en tilstedeværelse foran kamera filmen med fordel kunne utnyttet enda bedre. Elisar Sayegh som blir venn med datteren til Primus er bedre enn rollen hun har. Resten av asylsøkerne blir i litt for stor grad statister. Det er ikke deres skyld, men filmens.
Det norske rollegalleriet utenfor Baasmo Christiansen fungerer bedre komisk enn dramatisk. Derfor virker det som om det er scener som mangler når filmen sneier innom rasisme og vold mot en av asylsøkerne. Det gir en viss ubalanse i tone og framdrift. Det er vanskelig balanse å lage komedie av så ladet og aktuell tematikk. Denstad Langlo balanserer stort sett ganske bra, med varme og blikk for det tragikomiske.
«Welcome To Norway» gir seg ikke ut for å være en politisk komedie. Hvis den sier noe, er det at folk kan vise seg som bedre enn sitt rykte om du blir kjent med dem. Det gjelder både hverdagsrasister og asylsøkere.