Foran London-premieren ble cast og crew møtt av protester fra Not Dead Yet, en gruppe amerikanere og briter som jobber mot aktiv dødshjelp. Blant annet frambrakte demonstrantene et banner med påskriften «funksjonshemmings-snuff-film» idet stjernene inntok den røde løperen.
Organisasjonen oppfordrer også til lokale demonstrasjoner på sin hjemmeside.
Bakgrunnen er at «Et helt halvt år» – basert på Jojo Moyes' bestselgende roman og norgesklar fredag – skildrer en ung rullestolbruker som vurderer å avslutte livet ved en eutanasiklinikk i Sveits.
Personlig
Debutantregissøren Thea Sharrock stiller seg uforstående til kritikken.
– Dypest sett er dette en oppløftende romantisk komedie, hevder britiske Sharrock overfor NTB.
– Selv om den selvsagt takler alvorlige emner, har vi vært svært påpasselig med å representere dem så autentisk og realistisk som overhodet mulig. Det var veldig viktig for oss å gjøre det klart at dette er én persons valg – et valg flere skikkelser i filmen bestrider.
– Dere vurderte ikke å «hollywoodifisere» plottet?
– Nei, det fine var at studiosjefene aldri ba oss om det. De var tydelig på at det var denne historien de ville ha oss til å fortelle. De trodde fullt og helt på den, og jeg kunne ikke vært mer enig.
Forelskelse
I hovedrollen som Lou, assistenten som gjør sitt beste for å oppmuntre ulykksalige Will (Sam Claflin), finner vi Emilia Clarke fra «Game of Thrones».
– Dette er en kjærlighetsfortelling, istemmer hun.
– Det er en kjærlighetsfortelling som riktignok er uvanlig, med sensitivt innhold. Men kjernen er en vakker forelskelse mellom to mennesker.
– Hva vil du si til kritikerne deres?
– For det første vil jeg si at det er en film, med nettopp denne forelskelsen i sin midte. Og for å sitere Jojo, som har skrevet både boka og manuset: Vi beskriver en situasjon, ikke en oppfatning.
Ny tolkning
Selv påpeker Moyes at «Et helt halvt år» utkom mellom stive permer allerede i 2012.
– Seks millioner har lest den. Hittil har ingen hentet ut denne tolkningen, så jeg er en smule perpleks. Alt jeg kan si, er at filmen er ikke ment å foreslå noe, bedyrer hun overfor NTB.
Poenget er spørsmålene publikum sitter igjen med, ifølge forfatteren som også vil være til stede under Oslo-premieren.
– «Hva ville du gjort hvis det var deg? Hva ville du gjort hvis du hadde tatt en avgjørelse som er uforståelig for alle andre? Hva ville du gjort hvis du tilhørte kretsen rundt ham?» Hvis det finnes et budskap, er det kanskje at vi ikke skal dømme noen for beslutningene vedkommende fatter.
Ikke svart-hvitt
– Hva er budskapet ditt til handikapmiljøet?
– Dette er fiksjon. Det handler om en mann som er uvillig til å kompromisse og tilpasse seg et nytt liv – hvilket er inspirert av virkeligheten. Jeg tror oppgaven min som skribent er å utforske områder som kanskje ikke er svart-hvite eller tilbyr «riktige» eller «gale» svar, erklærer Moyes – og legger til:
– Det er alt vi gjør her.
