LONDON: De kan umulig ha skjønt mye av det som var i ferd med å skje i Royal Albert Hall, de tallrike og stivt oppdressede vaktene, i møte med horden fra Trøndelag. Tre timer senere var de kanskje enda mer forundret, men samtidig skjønte de nok litt mer av hvorfor Åge Aleksandersen får nær 4000 nordmenn til å valfarte til en av Europas mest kjente og ærverdige konsertsaler.
Du kan si mye om selve opplegget, å dra til London for å høre Åge er jo litt som å ta med seg knekkebrød og brunost på ferie. At de stive pakkeprisene gjør publikum mer homogent, i stedet for den sedvanlig frodige blandingen på Åge-konsert var det stor overvekt av 40 pluss, er heller ikke optimalt. Åges image både som outsider og sosialdemokratisk "gjennomsnittsmainn" utfordres også av et såpass Bør Børsonsk storkar-påfunn.
Men den desillusjonserte mannen som skrev "Det e langt igjen te Royal Albert Hall" har foretatt en klassereise sammen med sitt publikum, og det er vanskelig å være kynisk overfor den slående og rørende symbolikken som ligger tungt over salen i det Åge spiller låten allerede som nummer to i settet.
Mange hadde sett for seg kræsj mellom jålete sal og et i overkant ujålete publikum, personlig var jeg mer bekymret for om publikum ville vise salen litt for stor ærbødighet og svare med overdreven høflighet. Og ville den æreverdige salen tynge eller løfte Sambandet? Ville alvoret og rommet rett og slett bli for stort?
Ingen grunn til bekymring på vegne av verken band eller publikum, skulle det vise seg. For det ble en konsert og en begivenhet som overgikk i alle fall mine forventninger med god margin. Bedre enn Sverresborg-konserten i fjor? Definitivt, sammen med en konsert på Royal Garden i 2005 rett etter Sambandet-comebacket, samt en av de første Trondheimsnatt-konsertene på Torvet noen år senere, kan jeg ikke huske en bedre Åge-konsert. Konserten i London var av det slaget man trenger når ting har hanglet litt en stund og rutinen har startet å tære på forholdet til artisten. Og publikum? De tok imot bandet med en hengivenhet som måtte ha varmet selv en som lever av å bli tilbedt fra salen.
Det er vanskelig å si noe om Sambandet (og låtene) som ikke er sagt før, de er og blir en veloljet livemaskin som alltid gjør det de skal. Men denne gangen var de stinne av øving og enda bedre forberedt, virket enda mer konsentrert – og med den ekstra lille snerten man får når man føler at det de gjør betyr noe litt ekstra – og den ekstra dosen energi man får fra et heltent og hengivent publikum. To pluss to blir fem, som det heter i åpningslåten "Hvis de rekke ut ei hand". London-konserten ble et klassisk eksempel på en konsert der band og publikum spiller hverandre gode. Kanskje var det dømt til å bli en suksess, men høyt tenningsnivå har aldri vært noen garanti for et perfekt sluttresultat. Vi fikk det vi visste vi ville få, men med en x-faktor som kanskje har manglet litt de siste årene.
Det gjorde at låter vi trodde vi var lei av fikk nytt liv. Som "Lys og varme", mottatt på en måte som fikk nakkehårene til å reise seg og musikerne til å strekke seg litt lenger. Det gjorde at låter av nyere dato ble løftet til Åge-klassikerstatus. Som 24.12 – en låt der bandet strekker seg lenger og tar større sjanser enn på noen annen sang i settet, og som blir bedre og bedre for hver gang de spiller den. Det gjorde at de få overraskelsene satt godt - "Skin sola" er en av norsk rocks flotteste kjærlighetssanger, og når den spilles som dette må det være liten tvil om at den hører hjemme i settet. 70-tallslåten "Hold kjeft, spis is" var også en velkommen nyvinning med sin inspirasjon fra The Bands "Ophelia".
Om stemningen var høy før pause, ble den nesten overstadig i andre del, varslet gjennom spontanutbrudd av Rosenborg-sanger i pausen. Trønderfest-aspektet ved en Åge-konsert blir enda mer tydelig når seansen er løsrevet fra sitt geografiske utspring og plassert i en langt fra like naturlig setting. Hele tiden på grensen til være parodisk og flaut, men aller mest kjærlig og fint. Det gjorde også "heltrønderske" låter som "Trondheimsnatt" og "Lørdagskveld" ekstra effektive.
I andre del kom blåserrekka på scenen og temperaturen ble skrudd opp ytterligere et par hakk og det begynte å koke i losjene som omkranser salen. På konsertens oppløpsside var det ingen som fortsatt satt i setene, og man kunne fornemme et og annet bekymret ansiktsuttrykk hos vaktene. Men det holdt helt inn for alle involverte, og så vidt vi vet står salen fortsatt.
Etterpå sitter man med en følelse av at det er nok nå, en følelse at dette ikke er noe som behøver å gjentas eller toppes. Det skal bli fint å få Åge tilbake til hverdagen igjen, samtidig ble det nøyaktig den begivenheten alle hadde håpet, men kanskje ikke helt våget å tro på.
Det går fint an å bli litt lei av Åge, det skal mye mer til å bli lei konserter som dette.
Det var rart, det var surrealistisk – og det var veldig, veldig bra.
Anmeldt av VEGARD ENLID
