- Jeg har vært på konsert med Van Morrison en gang tidligere, i 1987 på Roskilde-festivalen. Det var ikke så mange som var på den konserten, kanskje rundt 3000, så vi fikk slappe av og stå helt foran, forteller Ulf Risnes om sin første konsertopplevelse.

Han er spent på repertoaret i kveld, men har hørt at den irske musikklegenden har begynt å spille gamle hits igjen, og det er dem han liker best.

Ble plutselig Van Morrison-frelst

- Det begynte rundt 1980, det var vel da jeg oppdaget ham. Storebroren til min daværende kjæreste var Van Morrison-fan, og det var da jeg fikk jeg høre «Astral weeks» og «Moondance». Jeg var bare 19 år og mest interessert i hard rock og punk, det var det som var selve pulsen. Så jeg syntes det hørtes mer ut som glatt radiomusikk eller nitime-musikk, og skjønte ikke helt meningen med Van Morrison. Men jeg spilte det av og til, og så en dag var det akkurat som om jeg ble frelst. Plutselig kom høstsolen gjennom vinduet og jeg skjønte med ett hva han holdt på med. Det ble så naturnært og riktig, og da ble jeg kjempefan, sier Risnes og karakteriserer Van Morrison som en sykt bra vokalist som har mye soul i seg i tillegg til en sløy form for blues.

- Han er en C-, F, og G-komponist, holder seg til tre akkorder, toppen fire, og lager dritfin musikk. Det skal noe til, men det enkle er jo det beste. Sånn er det, sier Risnes om rockartisten som har med seg jazzmusikere i bandet sitt, ikke rockemusikere.

- Du hører jo på «Moondance» at det er råbra jazzmusikere som spiller sammen med ham, men selv spiller han kassegitar og er ingen jazzmusiker. Låtene er enkle, men det er så mange bra «fills». Vi stjal en del fra «Moondance»-platen da vi spilte inn «Hjertemedisin». Det var noen fine «fills» på pianoet som ble med på «Klassebilde», blant annet.

Lyttet og lærte

- Så «Klassebilde» er tydelig Van Morrison-inspirert?

- Ja, den er det. Den grooven han har på «Caravan» og eller «It`s stoned me» er litt samme groove som på «Klassebilde», og det hadde vi aldri spilt før. Vi visste ikke hvordan vi skulle gjøre det, men hørte på Van Morrison og musikerne hans for å finne ut hvordan de gjorde det. Og Van Morrison selv har jo snappet en del fra The Band, sier Risnes smilende.

Risnes spilte og sang en låt av Van Morrison i forbindelse med konsertduganden «The Last Waltz». Han ble forespeilet en låt av Neil Young, men ba om å få synge «Caravan» i stedet.

- Jeg har jo hørt Van Morrison en million ganger, men egentlig ikke skjønt at han står og brøler. Jeg er ingen brøler og det er en egen teknikk du må ha for å brøle bra. Så da måtte jeg virkelig jobbe og til slutt bare finne min egen vei inn i sangen, sier Risnes og understreker at Van Morrison har en helt særegen stemme.

Musiker med tilstedeværelse

- Sånn er det med alle de gamle stjernene. Det er verre nå. Og kanskje er det teknologien som har gjort det sånn, at det er vanskeligere å slippe gjennom hele mennesket. Den gamle musikken er mye mindre maskinell enn hva vi opplever med nye musikk. Musikk er jo en avspeiler av menneskelige følelser som kan destilliseres ned til essensen. Og når musikeren er med blir det mer eksistens. Det er en blanding av eksistens og essens, og der er Van Morrison stor, mener Risnes.

Han har ikke skyhøye forventninger til kveldens konsert, men gleder seg til å høre fine låter.

Håper på litt magi

- Jeg håper han leverer sterke følelser, og at han er inne i det, og hvis han har en god dag er han jo det. Og da blir det vanvittig. Han kan piske bandet til uante høyder hvis han er i form. Hvis han er 100 prosent, spiller bandet i 110, og da blir det stort, avslutter frontfiguren i Tre Små Kinesere.

Frontfugren i «Tre Små Kinesere», Ulf Risnes, har vært kjempefan av Van Morrison siden 1980 og har selv laget musikk inspriert av den irske musikklegenden. Foto: Finn Walther