Selv for en innbitt sjangerentusiast, har det vært vanskelig å komme bort ifra at det er heftet betydelige utfordringer ved å presentere svartmetall live. Spennet mellom en fundamental introvert greie og konsertformatet er en svimlende balanseøvelse som enormt få mestrer – spesielt når man tar et festivalpublikum med hodet andre steder i mente.

Med sin blanding av klassisk svartmetall, dvelende shoegaze og alternativ rock synes det ofte som om Deafheaven har ganget opp denne problemstillingen for seg selv. Der sjangersalaten på plate framstår som en naturlig – nesten selvfølgelig – helhet, spriker greia litt for ofte framfor folk.

I kveld ligger hovedproblemet i lyden, som i alt for stor grad er fokusert på bandets rytmeseksjon. Mens Daniel Tracy er blant sjangerens mer fascinerende trommeslagere der han hamrer melodisk på et lite sett, er Stephen Clarkes basslinjer totalt uinteressante, og kun egnet til å forankre lydbildet. Gitarlinjene til Kerry McCoy blir dermed ofte fullstendig overdøvd, og med dette fordufter alt for ofte det følelsmessige navet i kakofonien. Det hele låter massivt, men unyansert.

Sjangerspennet vises også mer abstrakt i bandets framtoning på scenen, som like mye preges av vokalist George Clarke intense aktivitet, som resten av bandets tilsynelatende likegyldighet. Som frontfigur veksler Clarke mellom å framstå som totalitær tegneseriefigur og en selvtafsende Ricky Martin-klone. På det beste oppleves det som om musikken manes ut av hans flagrende lemmer, mens han på det verste blir stående som en irriterende barrière mellom meg og låtene.

Men vi har heldigvis å gjøre med et låtmateriale som kan overskygge det meste av problemer, og vi får sporadisk gåsehudfremkallende øyeblikk i kveld også. Postpunk-influerte «Gifts for the Earth» var et interessant valg på skive, og føles enda sprekere å dra fram i kveld, og når de gigantiske brekkene ruver om kapp med spirene på domen, og de lilla scenelysene speiler himmelen over marinen, er det umulig å ikke glise fra øre til øre.

Når denne så følges av gigantiske «Dream House» – det eneste sporet fra foregående album, bestenoteringen «Sunbather» – forsvinner det meste av innvendinger med de melodiske kaskadene av endelig finstemt lyd fra scenekanten.

Men det klaffet rimelig sent – festivalsettene er korte og nådeløse – og selv ikke skyhøy intensitet og fabelaktige låter maktet å gjøre Deafheavens trondheimsdebut til den svimlende opplevelsen det kunne ha blitt.

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN

Her kan du lese alle sakene fra Pstereofestivalen.