- Det har vært vanskelig, men antagelig også det morsomste og mest givende jeg noen gang har gjort, sier Jason «Timbuktu» Diakité.
En av Sveriges og Nordens mest populære hiphop-artister, som også har bemerket seg som en skarp samfunnsdebatant og tydelig antirasist, er ute med sin første bok «En dråpe midnatt». En slags selvbiografi, men like mye en familiehistorie som strekker seg over lang tid og mange land.
- Jeg har kartlagt egne følelser, men også brettet ut andres liv når jeg har forsøkt å tegne en tidslinje fra bomullsplanatsjene i sørstatene til Lund i Skåne, forteller Diakité, som fredag kveld møter musikkjournalist Martin Bjørnersen til samtale om boka ved Trondheim folkebibliotek.
En ordsmed og entertainer
Rasisme i Trondheim
Men boka skildrer også den gangen han ble utsatt for rasisme i Trondheim. Han hadde spilt sammen med Turboneger under Uka i 2007, og dro på pub etterpå. Slik skildres hendelsen i boka:
«Eller den halvtomme puben i Trondheim da en gedigen fyr kom bort og slo meg hardt på skulderen. Typen var minst tre hoder høyere enn meg og hadde brystkasse som en trillebår. «Vi vil ikke ha slike som deg her inne», sa han i en overlegen tone og satte et par slørete øyne i meg. «Jeg har like mye rett til å være her som alle andre, din jævla gorilla», svarte jeg. Slaget... Det var som om han hadde slengt en symaskin i brystet på meg, og jeg fløy med ryggen først rett i bardisken. Akkurat idet rasistgorillaen skulle til å slå meg en gang til, kom vakten inn og tok et jerngrep rundt armen min og førte meg ut.»
- Jeg ønsker ikke å peke ut stedet det hendte, men det hendte - og slike ting hender fortsatt sporadisk. Det er mange slike episoder fra livet mitt, og jeg kunne nevnt helt andre i boka, hevder han.
Identitetskrise
Diakité er sønn av to amerikanere, den svarte faren Madubuko fra Harlem i New York, og mamma Elaine fra den hvite middelklassen i Pennsylvania men med røtter fra Slovakia.
Boka forteller om hvordan Diakité slites mellom ulike identiteter. Om hvordan han gjennom hele barndommen ble kalt «niggerdritt» hver dag på skolen og bare ønsket å være hvit og «normal» - men også om den politiske oppvåkingen i ungdomsårene da han oppdaget Malcolm X kraften i hiphop - og ble så militant at han ikke ønsket å sitte til bords med sin hvite mor og halvsøster. Ikke minst handler den om hvordan han ønsker å lære mer om sin familiehistorie - farfaren Silas jobbet på bomullsmarkene i sørstatene før han dro nordover og ble hardtarbeidende servitør på toget mellom New York og Philadelfia. Men en far, som ellers ser det som svært viktig å lære sin sønn historisk bevissthet og svart stolthet, lukker seg så snart sønnen nærmer seg familiens røtter tilbake til sørstatene og slavetiden.
Kom nærmere faren
Han mener boka dels er en fortelling om en universell søken etter røtter, dels om opplevelsen av det å ikke være hvit i ulike land til ulike tider. Men minst like mye, innrømmer han, er den en bok om forholdet til faren. Mannen som alltid lekset opp om viktigheten av god utdannelse og dannelse, betydningen av å «look sharp», jobbe hardt og være respektabel. Som benyttet enhver anledning til å utdanne sønnen i den svarte borgerrettskampen, men som mislikte sønnens interesse for hiphop - en kultur faren mente forherliget stereotypiene om afroamerikanere og det ghettolivet han selv hadde klart å heve seg over og rømme fra.
- Jeg kom mye nærmere pappa gjennom arbeidet med boka. Nå forstår jeg bedre hvorfor han er som han er, mens jeg var mer dømmende før. Boka har aldri vært ment som noe oppgjør med pappa, men arbeidet har ført oss nærmere hverandre emosjonelt og hatt en legende effekt på forholdet mellom oss. Å grave i mine egne barne- og ungdomsår var også vondt, men fungerte også som en renselse. Nå kan jeg gå videre.
- Brutal håpløshet
For ikke lenge siden flyttet Jason Diakité til New York, Derfra får han sitte på første rad når USA i disse dager får ny president og er på vei inn i usikkerheten. I boka får vi blant annet lese om hans møte med onkelen Obi, som støtter og jobber frivillig for Donald Trump. Et valg han både sjokkeres av og forstår.
- Det sterkeste var reisen til Sør-Carolina og min farfars gamle hjemsted Allendale. Dels fordi jeg var den første i familien som hadde reist tilbake dit etter at min farfar Silas dro derfra i 1920-åra. Men også på grunn av fattigdommen og den brutale håpløsheten som møtte meg. Å se hvordan folk sitter fast, forteller han.
- Og svært mye av det bunner i arven fra slaveriet. Det er ikke noe som hører til bare i historiebøkene, den tiden lever fortsatt gjennom samfunsstrukturene. Den strukturelle rasismen som fortsatt er til stede, arbeidet har gjort at USA ikke lenger står i et like smigrende lys. Det er et samfunn med en blodig historie og dype sår som fortsatt ikke er leget. Jeg har lett etter min identitet - og USA er et land som heller ikke har klart å forene sine mange identiteter på en fredelig måte.
Tror på nye motkrefter
Med selv med Trump på plass i det ovale kontor fra fredag av, og høyreekstremisme på frammarsj i Europa, finner han likevel håp.
- Jeg tror Trump-bølgen er en siste krampetrekning fra de reaksjonære sørstatskreftene. De tviholder på de gamle skillelinjene, mens verden blir stadig mer mangfoldig. Man kan ikke skru klokka tilbake, forandringen er uunngåelig. Det vil komme motbevegelser etter Trump, spår Diakité.
- Akkurat som Obama framprovoserte Tea Party-bevegelsen og Trumps kandidatur, kommer motkrefter nå til å bli skapt. Det er bare å se på historien, pendelen vil svinge tilbake. Vi vet bare ikke hvor ille det vil bli i mellomtiden.