«Eg vil ikkje ha evig liv, eg vil berre ha jenta mi».

Ordene er trykt i omslaget på Daniel Kvammens andre album. Der debuten i stor grad handlet om den fysiske og mentale reisen fra hjembygda Geilo til Oslo, levner tekstuniverset på oppfølgeren liten tvil om at fortelleren har hatt sitt å bale med på kjærlighetsfronten. «Når eg våkna her i dag, så ser eg det klart / me kan ikkje væra i lag meir eller så kjem me te å døy», som det heter i sangen «Me to var ikkje lagd for denne verda».

Les også vår anmeldelse av «Vektlaus»

- Det er litt rart å prate om det i dag – det hele virker jo litt fjernt – men da jeg startet å lage låter for litt over ett år siden, hadde jeg nettopp avsluttet et forhold. Alle involverte var enige om at det var på tide, sier 28-åringen fra Geilo.

- Men så tar det litt sterkere tak, får større konsekvenser enn du hadde regnet med, forklarer Kvammen. Å lage et typisk «oppbruddsalbum» var likevel det siste han skulle gjøre.

- Men da jeg satte meg ved pianoet og skulle lage låtene, måtte jeg bare kapitulere. Det var dette som skulle ut, forteller han.

Ikke helsvart

Dermed plasserer han seg i en stolt tradisjon i populærmusikken, på linje med klassikere som Bob Dylans «Blood on the Tracks» og Bruce Springsteens «Tunnel of Love».

- Jeg setter ikke likhetstegn mellom meg selv og noe av den største kunsten som er laget innen populærkulturen, ler Kvammen. Men han trekker fram et fellestrekk – Verken han eller de tegner et helsvart bilde. Det er strimer av lys, lykke og frihetsrus på «Vektlaus», ikke minst er avslutningen «Det beste ventar fortsatt» en ode til håpet.

- Det er verdt å fokusere på, det finnes gode tanker i denne verden vi lever i. Man skal ta på alvor at folk har det vondt, men om du ser rundt deg har angsten mer og mer blitt en salgsvare. Så det var viktig for meg å putte mye håp inn i albumet også, forklarer Kvammen, som også trekker fram tittelen, det sci-fi-inspirerte coveret og de mange referansene til universet i tekstene.

-Ideen om å være vektløs er en god beskrivelse av hvordan det er å komme ut av et forhold. Du vet verken opp eller ned, det er ikke nødvendigvis bare ille, men definitivt en berg-og-dal-bane.

Utfordrer dialekt-klisjeen

Singelforsmaken «Me dansar ikkje for moro skyld» antydet et mye mer synthdominert lydbilde enn på gjennombruddsdebuten «Fremad i alle retninga». Noe elektronika-album er det ikke blitt, men paletten er definitivt blitt utvidet.

- Den forrige plata var en fusjon mellom poprock og viser, mens dette er et mer klassisk popalbum, der jeg er inspirert av alt fra Beatles til 80-tallsband som New Order og The Cure. Jeg ønsket å utfordre ideen om hva popmusikk på dialekt kan være, og ikke falle inn i stereotypien. Det er mange i Norge som er gode på viserock, jeg ville lage noe litt friskere, noe som kjentes ut som det bare var mitt.

Stormannsgalskap

Den eneste retningslinjen Kvammen og hans musikalske høyre hånd Even Ormestad hadde på forhånd, var at alt skulle være større. Alle stormannsgale tanker var velkomne, de skulle bruke studio som bandmedlem og verktøy, og la seg forføre av impulser. Budsjett var aldri noe stort tema da de plukket musikere fra øverste hylle – fra Ståle Storløkken og Amund Maarud via Lars Horntveth og Hilde Marie Kjersem til 57 musikere sterke Macedonian Radio Symphony Orchestra. Kvammen forteller at de tenkte litt som Beach Boys, og deres bruk av «The Wrecking Crew» – et sagnomsust A-lag av studiomusikere mye brukt på 60-tallet. Det handlet om å finne de beste i hver rolle.

- Ideen om meg selv som artist skulle ikke sette begrensninger for hva denne plata kunne bli. David Bowie sa en gang noe sånt som at det å være artist, er som å gå ut i vannet – helt til føttene ikke lenger når bunnen. Det er der du skal være, og der vi har prøvd å legge oss. Sånn føler både vi og lytteren at man er med på noe nytt og blir utfordra.

Kjempeglad i Samfundet

Albumet slippes fredag, og allerede neste fredag åpner han turneen sin i Trondheim og Samfundet. Det er ikke tilfeldig.

- Jeg er kjempeglad i Samfundet og hatt mange fantastiske opplevelser der. Det blir fryktelig stas å komme tilbake, sier Kvammen, som lover at han har et band som er hvassere enn noen gang før de skal bryne seg på det ambisiøse arrangementene fra plata.

- Det blir nok en slags fusjon, jeg er glad i liveformatet som en egen plattform. Du vil høre og merke at vi er til stede på scenen. Definitivt!