Mer enn en sidemann

Sympatisk plate fra tidligere kineser Baard Slagsvold, et sted midt mellom musikkskole og livets harde skole.

Det er i skjæringspunktet mellom det skolerte og det røffe, sårede – det man gjerne kaller «levd liv» – man finner essensen i Slagsvolds appell og talent, mener vår anmelder. Foto: Kristin Svorte

Saken oppdateres.

Som originalmedlem i Tre Små Kinesere og senere Skrujern, men også som allsidig bidragsyter til Motorpsycho, Norsk Utflukt og Elias Akselsen. Alltid med særpreg og tilstedeværelse som antyder at han hadde gjort seg ett hakk lenger framme på scenen. Når solodebuten nå er her, er det på tide.

I Tre Små Kinesere var jazzlinje-utdannede Slagsvold det mest skolerte, men likevel på mange måter røffeste elementet, og sånn sett essensiell for dynamikken i bandet – hans bidrag sto gjerne for nødvendig salt i suppa. Sånn sett er det lite som overrasker ved «Slagsvold», han tar med seg styrkene som sidemann også som hovedperson. Her er det nok av slepent pop- og visehåndverk, elegante og jazza melodilinjer og arrangementer. Men også avstikkere til saftig og rusten rock med illevarslende undertoner. Og det er her, i skjæringspunktet mellom det skolerte og det røffe, sårede – det man gjerne kaller «levd liv» – man finner essensen i Slagsvolds appell og talent.

LES OGSÅ: Baard Slagsvold var med i gjengen som utgjorde tidenes kanskje beste kull på jazzlinja, men ble bitt av popbasillen

Vi får et gjenhør med Kineser-låten «Doffen og Ali», her gitt et kledelig skittent lydbilde, ellers er materialet nytt og variasjonen stor. Fra bagateller som «Skute på grunn», via ren instrumentaljazz på «Amen», vakre og nostalgiske «Salg» og «Ingen går seg vill», til sint utblåsning om nordmenns kvalmende selvtilfredshet på «Svik».

Det står selvsagt ikke på musiseringen når Slagsvold er involvert, han er også godt hjulpet av markante kolleger som Mathias Eick, Freddy Holm, Kyrre Fritzner og Jørn Christensen. Det hadde likevel gjort seg mer enda flere og sterkere innslag av glød og høyspent desperasjon, som på det bekmørke høydepunktet «Der ingen kan nå meg».

Men jo da, Baard Slagsvold fikser dette upåklagelig, der han beveger seg langs kjente veier både i toner og ord. Sånn sett er debuten i eget navn snarere en velskapt bekreftelse enn den er spennende eller overraskende.

Anmeldt av VEGARD ENLID

(Foto: Platecover)

Foto: Platecover

Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?