Selve emaljedronningen fra perioden Scandinavian design på 1950-tallet ville ha vært 100 år i år. Dette feirer Kunstindustrimuseet med en jubileumsutstilling der de viser frem 75 smykker og emaljearbeider av kunstneren Grete Prytz Kittelsen.
Håper trondhjemmere engasjerer seg i planene for nytt kulturhus
Skaptrønder
- Hun var mye i Trondheim og jeg tror hun hadde et spesielt forhold til museet her, forteller Jan-Lauritz Opstad som er kurator for utstillingen og tilføyer.
- I en årrekke var hun gift med arkitekten Arne Korsmo som blant annet var professor ved NTH på 1950-og 1960-tallet. De to var en del av det store, internasjonale designmiljøet på den tiden og var omgangsvenner med kjente designere som Charles og Ray Eames, Arne Jacobsen og Jørn Utzon (sistnevnte er arkitekten bak Operahuset i Sydney), sier Opstad.
Kultur og fest over hele Trondheim
Funksjonell estetikk
Prytz var opptatt av at produksjonen skulle være så funksjonell som mulig. En av hennes mest kjente smykker, Domino-ringen, var stanset ut i ett stykke. Ringens størrelse kunne endres uten at mønsteret ble påvirket av slike justeringer. Både sølvlenkene og emaljebrosjene var basert på maskinell produksjon, uten noe særlig håndverk.
Dagens unge samer mikser gjerne kofta med piercing, sminke og jeans
Brukte tannlegebor
- Dette var industriproduksjon med håndlaget emaljering. Prytz ønsket å lage dekor i sølvet noe som gjorde at emaljen ble levende og fikk et mønster. Og for å få til dette, benyttet hun tannlegebor og laget små linjer i sølvet, forteller Opstad og peker på et stort, blått fat som Prytz laget til Triennalen i Milano i 1954. Der vant hun den største prisen, Grand Prix, for sin sølv- og emaljekolleksjon.
Alt som stilles ut ble kjøpt inn mellom 1950 og 1972, og tilhører Nordenfjeldkse kunstindustrimuseum i Trondheim. Noe av det siste Prytz laget testamenterte hun til museet.
- Hun var en av de største norske kunstnerne i Scandinavian design-perioden på 1950-tallet, og et stort navn internasjonalt. Jeg vil si hun var Norges svar på Arne Jacobsen og Paul Henningsen, og arbeidene hennes er etterspurt over hele verden, sier Opstad.
Utstillingen: Grete Prytz Kittelsen, Scandinavian design, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, 22.06-31.12.
Bombeskadet Hannah Ryggen-teppe kan sees ved Kunstindustrimuseet i Trondheim
- Dette er kunstnere som ønsker å fortelle historier
Sommerutstillingen «What Would Wood» ved Nordenfjeldske kunstindustrimuseum er fortellinger i tre, laget av et knippe norske samtidskunstnere
Kunstneren Konrad Mehus har laget en brudekrone formet som et fuglerede. Elisabeth Engen fra Klæbu jobber mye med møbelhistorie og har satt sammen ryggene fra kaféstolen til Thonet i en «Thonetbukett». Trondheimskunstneren Erlend Leirdals skulptur «Oklahoma Girl», et tre som han har delt i to og sydd sammen med sting, ble laget som et motinnlegg til utbyggingen av oljerør i Standing Rock og utbyggingen av vindmøllepark på Storheia på Fosen. Felles for alle tre er at de formidler flere lag med historier.
Dette gulvet er laget av krydder
Fortellinger i tre
- Vi har en rekke dyktige trekunstnere i Trøndelag, og hos flere av dem ser vi tydelige temaer i uttrykkene. Kunstverkene har gjerne referanser fra virkelige folks liv og det de kjemper for, sier Steffen Wesselvold Holden som er kurator for utstillingen, og tilføyer at trekunst er en levende og viktig sjanger innenfor samtidskunsten som ofte tar opp problemstillinger knyttet til miljø og økologi.
- Tre er jo også sterkt knyttet til andre kunstsjangre som for eksempel smykkekunst, og billedkunst i form av tresnitt, sier Holden.
I alt 23 norske trekunstnere er representert på sommerutstillingen «What Wood Would».
Vevkunstens Michelangelo
Møtet mellom natur, vitenskap og kultur
- Dette er kunstnere som ønsker å fortelle historier, som for eksempel Tore Reisch og hans verk «Rubric of regeneration». Reisch er opptatt av forholdet mellom vitenskap og natur, og ønsker å formidle historier rundt dette, sier Holden og sikter til det digitale uttrykket som møter det naturlige i den store treskulpturen. Den ene delen av treet er laget som innsiden av en datamaskin.
- Hele verket er litt mytologisk, og vi er ikke helt sikre på hva vi ser. Og det er gjerne i møte mellom natur og vitenskap vi mennesker blir usikre. Vi vet jo ikke helt hva som er sant og hva som ikke er sant, hva som er tro og hva som er fakta. Eller som Leirdal sier selv, at han er like mye en eventyrforteller som en kunstner, sier Holden.
Sommerutstillingen «What Wood Would», Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, 22.06.-10.09.