Premieren på forestillingen «A song to...» av Mia Hibab i Lille sal i Olavshallen onsdag kveld er utsolgt. På scenen står profesjonelle dansere og statister, og sammen skaper de en levende organisme, som Kaare p uttrykker det. Han har vært med før.
- Det er en forestilling som merker den som ser den, du glemmer den aldri, sier han.
Kjerstin Egseth Aune er ikke danser, hun har heller ikke vært naken på en scene før, men sa ja da hun ble spurt om å være med.
- Folk synes jeg er modig, tøff. For meg er nakenhet forbundet med frihet. Jeg føler meg sterk, og jeg tror det blir en fin opplevelse.
Her rapper reven ballene dine
Synd kritikerne skyter ned gode initiativ med kanoner
Andektig stillhet
Forestillingen er en del av Bastardfestivalen som startet i dag, og Lille sal i Olavshallen er fullsatt når forestillingen starter.
Svart gulv, svarte vegger og svart tak. Black box. Det summer i publikum, men så kommer de inn. Først ett menneske, deretter to, og så stadig flere nakne kropper går rolig inn på scenen. Ingen er like, alle bærer sin egen, unike kropp. Nådeløst blottlagt stiller de seg i en ring. Det er helt stille i publikum, som om folk har gått i frys.
- Det var litt kleint
Erik Arnøy har tatt med datteren Tyra(13) for å se, og begge er spente på det de skal oppleve. Vi tar dem igjen etter endt forestilling.
- Det var litt kleint å se på til å begynne med, litt spesielt, men etter hvert ble jeg vant til nakenheten. Da de holdt på i mørket minnet det meg om en film jeg så som heter «Utburd», men jeg tror det var mye jeg ikke skjønte, mener Tyra.
- Jeg synes de fikk illustrert veldig mye, og så mange fine bilder. Det var drakamper mellom massene, og vi så sterke krefter. Jeg tror folk har ulike tolkninger og kan legge mye i dette, mener pappa Erik Arnøy.
Inspirasjon fra Israel
Mia Habib har 16 profesjonelle dansere med, og i dag står også 18 statister fra Trondheim på scenen.
Habib fikk ideen til forestillingen da hun bodde i Israel. Utgangspunktet for koreografien er protestmasjene og kampene i forbindelse med den arabiske våren. Dette blir veldig tydelig på scenen, når danserne springer, går, stamper og protesterer.
- Det var gripende
Live Strugstad er danser og har sett forestillingen før, men likevel gledet hun seg til et gjensyn i kveld:
- Jeg ble veldig grepet da jeg så forestillingen for to år siden. De innfridde i dag også. Forrige gang tenkte jeg at vi er så fine i all vår ulikhet, det er vakkert.
Denne gangen fant jeg flere lag, fra det sårbare, til det veldig vakre og det stygge. Hvem har makta? Vi er sårbare alene, men sterke sammen. Det er vanskelig å sette ord på det jeg har sett, men jeg synes det var en stor opplevesle, sier Strugstad.
Har de sex?
Kroppene på scenen løper rundt, transformeres til dyr i natten. Et insekt, eller er det aper? Hva gjør de, har de sex? Noen ler. Er det innafor, kan man le? Det er tidvis komisk med alle de rare bevegelsene. Det er minimal bruk av lys og lyd, og det lille som er blir derfor veldig effektfullt.
Krever ærlighet og mot
- Jeg tror jeg kommer til å drømme om forestillingen. Med all nakenheten, så er dette mennesker på sitt mest sårbare, nesten som spebarn.
Dramatiker Willy Walder er begeistret.
- Å kle av seg, blottstille seg, det krever både ærlighet og mot.
Her ser vi kroppen i ensomhet og majestet, og vi ser kropper som søker hverandre i tillit og i konflikt, som vil noe mer. Som publikum tenker jeg på kjærlighet, øyeblikk der man kler av seg og stiller seg naken, i håp om- og tillit til at det skal bli noe. Hva andre tenker, er ikke så godt å si. Som publikum må vi bruke eget liv, og eget hode som gjenklang for det vi ser.
- Jævlig vakkert
- Dette handler om livet, og når er det vi ser mennesker? Jo, barna våre. Oss selv når vi lager dem, men også når folk dør, når de skal vaskes og klargjøres og man skal ta avskjed. Det er basale følelser som uttrykkes i denne forestillingen. Det er rett og slett jævlig vakkert, sier dramatikeren.
- Og tenk, de kler av seg og stoler på oss, på at vi ikke misbruker dem. Kroppen er vårt hjem når vi lever, det er den vi bor i, derfor er vi også ensomme. Men vi strekker oss mot andre for å få omsorg, kjærlighet og nærhet. Og så finnes konflikter, der kropper blir ødelagt. Det er drøyt å tenke på etter en sånn opplevelse, sier Willy Walder.
Marthe sang for de drepte barna i Nidarosdomen