Therese Alice Sanne gikk ut av Høgskolen i Oslo som fotojournalist for tre år siden, og har allerede sanket flere priser for fotoreportasjene sine, blant andre Årets dokumenter Innland fra Pressefotografenes Klubb, PK.

- Det er veldig gøy, og blir en bekreftelse på at man gjør noe riktig, en slags bonus. Men det er ikke noe jeg går rundt å tenker på, sier Therese, som onsdag denne uka fikk publisert en fotoreportasje fra Sørburøy i Froan i National Geographic. Det er ikke dagligdags, for å si det forsiktig.

Reportasjen i NG finner du her: This Tiny Nordic Island's Future Depends On Its 35 Villagers og her ser du mer av Thereses bilder.

Lærerassistent i National Geographic

Så hvordan kom dette til? Jo, Therese arbeidet på et fotoprosjekt for ungdommer, Photocamp National Geographic, som «teacher assistent». Der ble hun kjent med en fotograf fra NG, som falt for reportasjen hun hadde laget fra Sørburøya.

- Han mente den fortjente å bli publisert i NG, og hjelp meg å plukke ut bilder som jeg sendte redaksjonen. Siden har jeg fortalt om prosjektet til en av fotoredaktørene, de har flere i NG, og nå har de altså publisert den på nett.

- Det er snart ett år siden reportasjen sto på trykk i VG Helg, forteller hun.

Therese er nysgjerrig og interessert i mennesker, og liker å skildre dette i bildene sine. Sørburøy er den største øya i Froan og har 35 fastboende. Under et engasjement i VG Helg fikk hun aksept for ideen om å lage en fotoreportasje herfra. Hun fulgte familiene der ute i tre uker.

- Kystsamfunnene har blitt fraflyttet siden 60-tallet, og selv om Sørburøy også er sårbar, har de klart å holde innbyggertallet høyt nok til at det er grunnlag for skole, butikk og annen infrastruktur. For meg har det vært viktig å fortelle og vise hvordan de lever og tar vare på den norske kulturarven nettopp her.

Alltid prosjekter

Akkurat nå er Therese tilknyttet Adresseavisen, og ved siden av jobber hun med ulike prosjekter. Ett av dem er et skikkelig  «sliteprosjekt», som hun kommer til å jobbe med over tid.

- Hva går det ut på?

- Ikke spør!, heter prosjektet. Neida, jeg tuller. Men altså, det er kjempevanskelig. Jeg prøver ut noe nytt, og må skape noe sammen med de personene jeg møter. Det handler om unge mennesker og mental helse. Historien deres finnes på innsiden, dit inn kommer jeg ikke, og bare den som sliter psykisk kjenner historien. Derfor kan jeg ikke fortelle historien alene, vi må lage den sammen.

Inspirert av Adressa-fotograf

- Mitt store forbilde er Adressa-fotograf Rune Petter Ness. Han bodde på den andre siden av gjerdet til mormors hus, og jeg har gått inn og ut hos ham og kona siden jeg var lita jente. Der fant jeg mange fotobøker, og hørte spennende historier om ulike saker han jobbet med. Jeg tenkte, går det an å tjene penger på sånt? Og siden fant jeg ut at det måtte bli fotografutdanning på meg. Rune Petter har fungert som min mentor, en streng, men rettferdig en. For eksempel ble jeg hyra inn for å gjøre en jobb i Adresseavisen i 2008. Det gikk skikkelig dårlig. Da ga han klar beskjed om at jeg måtte vente ett år til. Helt greit. Strengt, men rettferdig, ler Therese.

Uten fast jobb

Hun er altså godt igang med yrkeskarrieren, men har foreløpig ikke fast ansettelse noe sted.

- Jeg har ingen stabil, fast inntekt, og det er jo en ulempe. Samtidig får jeg frihet til å jobbe med prosjektene mine, det er oppsiden.