Med «Cut 4 Me» leverte amerikanske Kelela et av mine favorittalbum fra fjoråret. Et smygende, komplekst og mangedimensjonalt r&b-album med inspirasjon også fra alternativ britisk klubbmusikk gjennom eminent produksjonshåndtverk fra blant andre Bok Bok, Nguzunguzu og Kingdom.
Gratisalbumets musikalske grunntanke var å få det til å låte som et remixalbum, og det kunne høres i kontrastene mellom Kelelas lavmælte og beherskede men følsomme vokal på den ene siden - og produksjonene som gjennom egenrådighet og eventyrlyst levde sitt eget liv og ofte utfordret grunnstemningen i vokalmelodiene på den andre. Forlokkende og forførerisk, men samtidig ertende og litt uhåndgripelig. Ved første møte nesten litt overtenkt, men etter flere runder totalt uimotståelig.
Det er et uhyre finstemt puslespill der alt skal stemme for å bli mer enn krasjende elementer. Og selv om åpningen «The High» er uventet puslete, er hun allerede på andre låt «Go All Night (Let Me Roll)» på nivå med det jeg turde å håpe. Musikken er utfordrende både for henne og oss, låtene har få eller ingen klebrige hooks å hefte seg ved, Kelela selv antyder mer enn hun hamrer inn og produksjonene er ofte så iskalde og glossy med blytung sub-bass at de krever sin stemme å spille på lag med.
Likevel, live blir det enda tydeligere hvilken begavet vokalist Kelela er. Hun er slett ingen shouter, hun ornamenterer knapt – her snakker vi «less is more» i praksis, der maksimal mening og følelseskraft legges i hver frase – og like mye i hver pause. «Floor Show» er rørende vakker også live, på «Bank Head» når hun et foreløpig høydepunkt med det nærmeste hun er en mainstream hitkandidat, før hun banker inn poenget hos eventuelle tvilere med «Cut 4 Me» og seksuelt eksplisitt sci-fi-funk.
«I have a feeling it isn't loud enough», sier hun mot slutten av konserten, før hun forklarer hvordan musikken og bassen er ment å føles i kroppen som på en klubb. Og kanskje er det her konsertens ørlille problem ligger – et eller annet sted mellom platerillene, scenen og den fortsatt litt for lave lyden og sterke dagslyset går litt av styrken i uttrykket tapt. Kelela kompenserer likevel langt på vei for en litt for lite beinknusende bass gjennom å vise et vokalt innlevelsestalent og en beherskelse av antydningens kunst som er utenom det vanlige.