Selv om Spidergawds selvtitulerte debut hadde enkelte glitrende spor, hadde den også tendenser til overtenning. Skuldrene var lave, men ambisjonene høye, og Per Borten, Rolf Martin Snustad, Kenneth Kapstad og Bent Sæther greide aldri å forløse prosjektet fullt ut. Ikke før nå.

For ambisjonene er ikke noe mindre på oppfølgeren «II», men låtideene er tydeligere, og låtene mer gjennomkomponerte, enklere og bedre. Hvert av de ni sporene har sitt eget univers der ingenting føles overflødig eller tilfeldig. Kjernen er fortsatt 70-talls hardrock, men bluespreget er atskillig sterkere og gir bandet et unikt særpreg som bør løfte dem opp og fram og over band i samme sjanger.

At vi har å gjøre med Norges beste komp i møte med en av Norges beste bluesgitarister blir åpenbart allerede på åpningssporet. «... Is all she says» starter som akustisk deltablues, som et ekko av bandets tidligere coverversjon av Skip James' «Devil got my woman», før det braker løs med rå, aggressiv riffing i et voldsomt driv. «Tourniquet» er hakket mildere, men også den groover som besatt, med det samme løftet i refrenget som vi kjenner igjen fra flere av Bortens Moving Oo's-låter. Bare med langt hardere skyts, selvsagt.

Selv om åpningen er sterk, er det på spor tre at det virkelig vrir seg til. «Crossroads» er en klassisk bluestittel og referer ofte til veikrysset der Robert Johnson, ifølge legenden, solgte sjela si til djevelen. I Spidergawds tapning blir det til sugende Sabbath-tung bluesrock. Riffene er enkle, men uhyre effektive, og låta drives frem av den doble vokalen – en lys, en mørk, før Borten kvitterer med platas mest gnistrende gitarsolo.

Rolf Martin Snustads buldrende saksofoner brummer med både her og der, og bidrar ofte til å fete opp de tyngste partiene. På «Careulean Caribou» får han vist seg fram i full bredde, i en instrumental som fremstår som en psykedelisk utgave av gruppa Morphine. En kjernelåt, og albumets spor med størst hitpotensial, er utvilsomt «Get physical». Dette er det nærmeste Spidergawd kommer pop, og med albumets mest iørefallende refreng.

Låttitler som «Get physical», «Made from sin», «Crossroads» og «Fixing to die blues» understreker at Spidergawd ikke er redd for assosieres med blues. Og bra er det. Det gir Borten rom til å glitre som gitarist, men også som vokalist med sin særegne Jimi Hendrix-inspirerte vokalstil. Låtene blir bedre når han holder litt tilbake, heller enn når han hele veien skriker ut sine demoner. Bluespreget gir også bandet en åpenbar fordel; knapt noen kan spille blå tungrock som Spidergawd. Det gjør at prosjektet mer enn før oppleves som en fortsettelse av det Borten startet med Cadillac. Dette kunne ha vært oppfølgeren til «Up for a lifetime», heller enn «Magnetic city» der bandet tok et skritt til siden og nærmet seg indierocken.

Lørdag kan bandet få sin første Spellemannspris for debutalbumet. Det vil forundre meg om «II» ikke er nominert til neste år.

Anmeldt av KAI KRISTIANSEN