Marcus Cimmini levde et dobbeltliv. I ukedagene var han en stille familiefar som bodde med sin kone og sine barn hos svigermor. I helgene reiste han til Norge for å tømme nattsafer. Spesielt i Trøndelag forsynte svensken seg grovt.
Endret: 05.01.2008 kl. 11:38
Natt til 25. mai 1992 var Drangedal og Tørdal sparebank målet.
Men det nattsafebanden ikke visste var at det på lensmannskontoret i andre etasje tvers overfor banken satt ti politimenn og schäferen Nisko.
De bare ventet på hva de visste ville komme.
Hadde full kontroll
Og som om ikke dét var nok lå fem andre politimenn i dekning bak bygningen på den andre siden av gaten.
Alle hadde de våpnene klare. Og lenge før svenskene satte bormaskinen i betongen, hadde de stålkontroll.
- Vi regnet med at forbryterne var bevæpnet, og tok ingen sjanser. Først satte jeg hunden i angrep, så stormet vi frem. Det ble også løsnet et par varselskudd, men den ene klarte først å stikke etter å la slått Nisko med en hydraulisk jekk, sier politiførstebetjent Geir Ellefsen ved Oslo politidistrikt.
Han fikk lagt medhjelperen i bakken ved hjelp av en gretten hund som slett ikke likte behandlingen kameraten hadde gitt den.
Flyktet for livet
En vill politijakt fulgte de neste to timene på bygdeveier mellom Drangedal, Bø og forbi Notodden. Der endte ferden i grøfta med den svenske forbryteren Marcus Cimmini liggende delvis under vann med bilen over seg.
Spillet var over, selv om den italiensk-amerikanske Cimmini i flere uker klarte å bløffe norsk politi om sin egentlige identitet
Men også ekteskap og familieliv var slutt.
Lå i buskene
- Jeg husker den aksjonen svært godt, selv om det er 15 år siden. Spanere fra Oslo hadde regien, men vi hadde også med tjenestemenn fra Kragerø og hundepatrulken i tillegg til egne mannskap, forteller daværende lensmann Arne Bakken i Drangedal.
De lå i buskene og så på mens skapåpnerne stjal skiltene fra en norsk bil før de kjørte ned til den lokale banken klokken 02 om natten.
Verken Bakken eller daværende politiinspektør Leif A. Lier ved Oslo politikammer har noe i mot at den tidligere skapåpneren nå tjener noen kroner på ærlig vis som forfatter:
- Om boken er bra har jeg ikke noen sterke motforestillinger ut over det at en kjeltring kan bli fremstilt som helt. Har man sonet sin straff, har man også gjort opp med samfunnet, sier Lier, som i 1991-92 hadde minst like mye hodebry med den lokale Tveitagjengen som de svenske skapåpnerne:
- Forfatteren klager på bruken av isolasjon i norske fengsler?
- Det er politikerne som lager lovene, og domstolene som dømmer etter dem. Bruk av isolasjon er nødvendig av hensyn til etterforskningen i mange saker, spesielt hvis det er flere som er involvert, sier Lier.
- Gjort er gjort, og det er for sent å angre, sier 43-åringen til Aftenposten.no. Han er bokaktuell i Sverige med "Forlorad frihet" om årene som skapåpner i Norge.
Nå er også oppfølgeren «Straffet» klar. Høsten 1992 ble han dømt til fengsel i fire og tre måneder, og den mye boksen handler om tiden i Oslo fengsel og Ullersmo:
- Dommen var vel OK, men halvåret i total isolasjon var tøft. I Norge brukes isolasjon i stedet for tortur, sier mannen som lekte katt-og-mus med norsk politi i nesten ett år.
Sonet ferdig
I dag lever Marcus Cimmini et rolig «svenssonliv» hjemme i Enkjöping med kona Theresé og deres fire småbarn.
Selv om hans spesialitet fortsatt er hydraulikk og sterke sakser i et entreprenørfirma, sier han at han holder seg på rett side av loven siden han slapp ut fra Ullersmo landsfengsel i 1994, og har gjort opp for seg med samfunnet.
I 1991 var han også småbarnspappa og giftet seg for første gang. Familien slet økonomisk, og det var årsaken til at han som 28-åring valgt å gå tilbake til den kriminelle løpebanen.
Jobben som tankbilsjåfør for Statoil var OK, men han følte at noe manglet. I 1989 ble han tatt for skapåpning i Sverige, derfor turte han ikke begå nye brekk der. Etter å ha lest Norges lover på biblioteket fant han ut av grovt tyveri hadde en strafframme på fengsel fra seks måneder til seks år. I nesten ett år levde han et dobbeltliv og lurte familien trill rundt:
- Vi bodde hos svigermor, og det gjorde noe med meg som mann. At jeg ikke klarte å skaffe penger nok til å forsørge min lille familie, og betjene en gjeld på 350 000 kroner var ikke til å leve med, skriver forfatteren, som så langt har solgt 8000 bøker.
- Salget er meget bra til å være en debutforfatter. Boken lå også ute på Internet i engelsk språkdrakt, og ble lastet ned 600 000 ganger, sier forlegger Glen Eck på Sportsforlaget.com til Aftenposten.
