Om filmen hadde blitt bedre om den var blitt laget av «Kon-Tiki»-regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning som planlagt, er ikke godt å si. Den hadde neppe blir verre.

Den danske regissøren Peter Flint skal ikke alene ha skylden for at «Beatles» fortoner seg som filmatisert suksessbok på det mest gjennomtrengende middelmådige. Heller ikke de unge talentene i hovedrollene. Filmen ser ut og låter (når det gjelder musikk, vel å merke) som en påkostet kvalitetsfilm.

Å gjøre bok på nærmere 550 sider, om kompisgjeng på Oslo vest fra 1965 til -72 til film på under to timer, krever drastiske, dramatiske valg. Filmen foregår i løpet av et års tid fra 1967. Det fordrer mye av manus, spill og regi for at historien om Kim og vennene skal berøre på fortettet filmflate.

Mens boka spiller fikst på både albumfølelse og enkeltlåter til bandet historien speiler, blir filmen ikke engang «Greatest hits». Det gir god effekt og har sikkert kostet mye å låne musikk fra Beatles. Tre sanger med dem i løpet av filmen, et par coverversjoner og bare én scene hvor gutta opplever Beatles-magi, gjør at filmen ikke lever nok opp til tittelen.

Musikken, inkludert Magne Furuholmens bidrag er likevel noe av det som funker best. Hvitmalt Gjerde med «Et kyss til» på skolefest på 60-tallet ser ut og låter frekkere og bedre filmatisk enn Liverpool-lyden. Kanskje fordi det er en av få scener som ikke kommer på halvdistanse fra boka.

Dramatisk hurtigspoling i en historie som prøver mye, gjør at filmen sliter med få dypere tak på mennesker og det som står på spill. Under den reklameglatte retrooverflaten med pene ungdom, rare voksne og biler som alle er nypolerte, opplever hovedpersonene rystelser i kjærlighetsliv, familieliv, politikk, musikk og formative ungdomsår.

Slik filmversjonen rulles ut, blir disse rystelsene bare en del av overflaten. «Det går nok bra», sier Kim når kompisen fortviler. «Jenter er no' dritt» oppsummeres neste krise, inni en rammefortelling, som kan minne om tv-serieversjonen av «Halvbroren».

«Beatles» er langt fra en god film, selv om den i det ytre kan se ut som en. Musikk, tidsbilde og ferske fjes gir en viss underholdningsverdi. Louis Williams som Kim og Susanne Boucher som Cecilie er flinke. Deres og filmens beste scene er for øvrig med en orm. «Beatles» står for dårlig på egne ben som film, men som en slags Olsenbanden jr. for nostalgiske voksne er den ikke helt uten sjarm.