En konsert med Lissie, eller Elisabeth Corrin Maurus som hun egentlig heter, begynner hun å bli like vanlig i Trondheim som en konsert med Åge. Kanskje begynner også interessen for artisten fra Illinois å avta, for Borggården er bare halvfull når Lissie entrer scenen. Det ser stusselig ut, og med spartansk bekledning og minimalt med utsmykning på scenen, gjør artisten lite for å lyse opp den vakre plassen.

Til tonene fra Beastie Boys’ «Intergalactic» skåler hun  med publikum, og når tonene sklir over i «Record Collector», kjører Lissie på noen sekunder, men klarer ikke holde lenge på tilstedeværelsen. Publikum skravler og tar selfies, og stemningen er tam.

Det er noe ømt og ekte i tekstene til Lissie, men det er vanskelig å bli fanget når hun står rett opp og ned og spiller seg gjennom materialet, som fort høres forvekslende likt ut. Best er partiene hvor bandet drar på. Når de radiovennlige refrengene overdøver publikum, blir Lissie engasjert et sekund eller to, men generelt virker hun irriterende likeglad.

En cover av Judas Priests «Electric Eye» passer for så vidt inn blant det andre materialet, og Lissie er kjent for sine coverlåter, men sammen med snakk om merch og en liten «skål» på norsk i pausen får det til å føles rutinepreget.

Først når Øystein Greni gjester scenen på «Little Lovin’» koker det på scenen, men det skjer lovlig sent. Konserten er halvannen time lang, og det tar for lang tid før Lissie våkner opp. På tampen får hun vist seg som en sann norgesvenn når hun covrer Jokke og Valentinernes «Sola Skinner», på nynnende norsk. Da våkner også publikum, og klarer å slenge noen hender i været.