Når Sivert Høyem står på scenen, kan ingenting gå galt. Etter at Kari Bremnes hadde varmet opp publikum med en stemningsfull, men relativt lavmælt opptreden, skrudde Høyem opp lyden flere hakk allerede under første låt.
Vi forsto umiddelbart at vi hadde en maktdemonstrasjon i vente, en oppvisning i klassisk rock, framført av en mann med en stemme som det knapt finnes maken til.
Høyem leverte en konsert med «greatest hits» og lente seg tungt på gamle klassikere fra Madrugada-tiden. «Majesty» kom tidlig i settet. «Endless Love», tittellåten fra hans siste soloalbum, fungerte utmerket. Den sju år gamle «Look Away Lucifer» ble et høydepunkt senere i konserten.
Sivert Høyem har en så mektig stemme at han slipper unna med det meste. Også middelmådige låter får en storslått klang når han synger dem. Han får dessuten god hjelp av Cato Salsa og de andre strålende musikerne i bandet som lager en mørk, suggererende vegg av lyd bak frontfiguren.
Solid rock av aller beste merke, med andre ord. Den godt besøkte Borggården var begeistret, men aldri overstadig entusiastisk.
Duetten med Kari Bremnes på Leonard Cohen-låten «Dance Me To The End Of Love» omtrent midtveis, ble heller ikke noe høydepunkt. Høyem, som ellers har tradisjon for fine duetter, overdøvet stemmen hennes kraftig, i hvert fall der jeg sto. Bremnes ga heller ikke alt hun hadde å by på akkurat der og da.
Stemningen var, slik jeg opplevde den, avventende og uforløst. Under det siste ekstranummeret, «The Kids Are On High Street», gikk folk mot utgangen allerede før låten var slutt, i stedet for at de ble stående og rope på mer.
Kanskje ble det slik fordi Høyem i litt for stor grad fløt på rutinen i stedet for å ta sjanser. Men en maktdemonstrasjon ble det, selv om publikums entusiasme var begrenset.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
