Om du klikker deg inn på menyvalget «Leon speaks» på Leon Russells hjemmeside, kommer du til et konsertbilde av veteranartisten - med billedteksten «Leon speaks through his music».
Og det er sånn det er. En time og et kvarter ut i hans første konsert på trøndersk jord, sier han sine første ord i mikrofonen til publikum, et stille «Thank you» - før han setter i gangs det siste nummeret, en versjon av Chuck Berrys «Roll Over Beethoven». Han trenger ikke forklare sin musikk eller flørte med publikum. Gjennom låtmateriale og formidling får han frem det han ønsker, alt unødvendig er skrellet bort.
72 år gamle Leon Russell ankom scenen forsiktig stabbende, med sin kjære stokk og sitt karakteristiske kritthvite skjegg og hår. Som en gammel mann. Men fra det øyeblikket han satt seg på piankrakken, rettet på sangmikrofonen og satte i gang bandet, viste han at han har sin gamle kraft og autoritet i behold. Han er fortsatt en bandleder, musiker og formidler av format.
Han formidler essensen av den rytmiske amerikanske musikkarven, med base i rock, soul, gospel, jazz, country og blues. Kanskje med litt ekstra fokus på sistnevnte ettersom han spilte på en bluesfestival? Det kunne ihvertfall virke sånn i starten, han avvek fra sine mest brukte innledningslåter.
Men repertoaret ble fort gjenkjennelig, det speiler hans egen karriere, fra starten med rock'n'roll på 50-tallet, gjennombruddet som låtskriver og musiker på 60-tallet, storhetstiden som artist på 70-tallet og det kommersielle comebacket i spann med Elton John på 2000-tallet.
Publikum fikk signaturlåter som «Jumping Jack Flash», «A Hard Rain's A- Gonna Fall», «I've Just Seen A Face», «Georgia On My Mind» og hans egne «Delta Lady» sammen med hans faste tremannsband, og hans mest kjente låt «A Song For You» og den for anledningen mest velvalgte «Magic Mirror», alene ved pianoet.
Bandet satt perfekt, de fire får det kompliserte til å virke latterlig enkelt, men så har de spilt noen konserter sammen. Russell og bassist Jack Wessell har turnert sammen i over 30 år.
Men; rutinerte musikere henfaller av og til rutinen, det ligger i kortene. Det var få punkt på konserten som hadde reell gåsehudfaktor, typisk nok var øyeblikkene som var nærmest da Russell tok ting ordentlig ned, som i «A Song For You», eller dro litt ekstra til, som i «Kansas City».
For store deler av konserten foregikk i midtempo. Russell får for eksempel ikke frem den inderlige desperasjonen i Stones' «Wild Horses» når han ikke drar tempoet mer ned enn han gjør.
Det var fint første møte med Leon Russell, som jeg ikke ville vært foruten,.. Men jeg tenkte noen ganger under konserten at det var enda viktigere å ha sett ham enn å se ham.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
