«You want to get there soon. I want to get there last», synger Leonard Cohen i åpningslåten på albumet som har offisiell utgivelse to dager etter hans 80-årsdag søndag. Nesten 50 år etter debuten, og etter en konsekvent livsgjerning, har han endelig fått skrevet manifestet for dem som ikke liker det fort, men sakte.

«The party's over, but I've landed on my feet», resiterer han i «A Street». Det går an å være enig med ham i den konklusjonen, selv når vi hører neste tekststrofe, «I 'm standing on a corner, where there used to be a street», og etter hvert skjønner at han synger om verden etter 11. september 2001.

«Popular Problems» er klassisk Cohen. Ikke med like mange og like markante høydepunkter som «Old Ideas» for to år siden. Men han er fortsatt flott å høre på, fortsatt i sin egen divisjon, variert innenfor sitt eget univers og med evne til å finne nye vrier på egne spesialøvelser.

Han synger lett, melankolsk og kommersielt distinkt om tapt kjærlighet i «My Oh My». Han lager et nytt, sterkt sitarbart manifest med «Slow» med de distinkte refrenget «It's not because I'm old / It's not life I've lead, I always liked it slow/ Slow is in my blood. Han konstaterer at krigen er tapt i blytunge «Nevermind» med arabiskaktig bakgrunnssang og smektende fiolin. Han gjenopplever utdrivelsen fra Egypt i «Born In Chains» og Katharinas herjinger i «Samson In New Orleans». Krigsmetforene og bibelsitatene er fortsatt lett å gripe til, de avvæpnende humoristiske twistene også.

Til sammen klokker de ni låtene inn på 36 minutter, en lp-lengde som vi husker den fra 60-tallet. Hovedsamarbeidspartner denne gang er Patrick Leonard, først og fremst kjent for å ha produsert de beste Madonna-albumene. Han er kreditert som produsent og medkomponist, noen av låtene er tydelig skapt av de to alene i studio – men de fleste er med fullt band, organisk lydbilde – og de distinkte kvinnelige harmonivokalen som har preget alle albumene til Cohen på denne siden av tusenårsskiftet. selv blir han ikke lyser i målet med årene, og resiterer mer enn han synger.

Det er et fint album å lytte til, mange formuleringer å smake på. Det skal godt gjøres å finne et unødvendig ord eller setning.

Ikke alle låtene her som vil bli stående blant Cohens beste, men både enkeltlåter og helheten imponerer på et albumet som utgis to år etter en av mesterens fineste samlinger og som er skapt i Cohens åttiende år.

Gratulerer med dagen!

Høydepunkt: «My Oh My»