«Nobody told me it will get stormy», synger Emilie Nicolas på åpningssporet av «Like I’m a Warrior». Kanskje sikter hun mot den voldsomme hypen hun har opplevd, for få norske artister har opplevd å like mye forhåndssnakk som den unge bærumsartisten. Fra de første låtene til Nicolas ble lagt ut på nettet har publikum fulgt med, og det smalt for alvor da hun covret Dum Dum Boys’ «Pstereo» på bestilling fra Pstereofestivalen i fjor. Det må unektelig ha ført til høyt press, men Nicolas har likevel tatt seg god tid til å ferdigstille debutalbumet. Det får hun igjen for nå.

Det var noe herlig umiddelbart med Nicolas’ første låter. På «Grown Up» møtte vi en artist med en særegen vokal, som i et elektronisk, lavmælt univers ikke var redd for å nærme seg barndommens nostalgi. På «Fail» ble vi kjent med en mer fandenivoldsk og frampå artist som verken fryktet tung bass, eller eksplisitte tekstlinjer. Nicolas har fortsatt å bevege seg mellom dristige og intime uttrykk, og de ulike sidene kjemper stadig om plassen på «Like I’m a Warrior».

Flere av de gamle låtene er med og albumet føles ikke like umiddelbart som de første singlene. Konsertopptredener og radiospilling har kommet plata i forkjøpet, og slik sett skulle jeg ønske at det inneholdt mer nytt materiale. Helhetsfølelsen er likevel intakt, og det er kun «Pstereo» som skiller seg merkbart ut fra det ellers kjølige og elektroniske uttrykket som ellers preger albumet. Lydbildet er stort sett svært gjennomført, og holder på spenningen i en variasjon mellom det lavmælte, grublende og ekstatiske. Distinkte synthmelodier og inspirasjon fra artister som The Knife og Susanne Sundfør blandes sammen i et helt eget uttrykk, og Nicolas føles både intim og trygg. «You need to lay off me/I’m in charge now», synger hun på «Charge» og understreker en gang for alle hvem som er sjefen. «I never invited you in/or your fake grin», fortsetter hun og viser at hun ikke redd for å glefse fra seg. Nicolas har klart å perfeksjonere universet som gjorde henne til en hype i utgangspunktet, og skinner samtidig enda sterkere enn tidligere.

Høydepunkt: «Let You Out»