Danser og skuespiller Magnus Myhr tar utgangspunkt i sin egen oppvekst i Målsjøgrenda i Klæbu i sin soloforestilling «Jeg satt på en stein og så utover havet». Her var det muligheter for å drive både med fotball, håndball og ski, men Magnus var ikke spesielt god i sport. For en som vrikka litt på rumpa som ei jente da han gikk, kunne det bli trangt ved Trongfossen - Norges dypeste elv.
I danseforestillingen tar han oss med tilbake til (det jentete?) gutterommet i oppveksten. Her drømmer han seg bort, her er han Ibsens berømte kvinneskikkelse Hedda Gabler, går undertrykt rundt med pistol og prøver å gjøre noe med det. En Hedda som snart tar´n helt ut på techno-party med strobelys og røykmaskin. Han er en paljett-befengt Grand prix-utgave av Disneys Den lille havfruen. Til slutt er han erketrøndersk mann som gauler gledesstrålende og rocka i kor med selveste D.D.E. Sammen med Bjarne Brøndbo synger han ut: «Så fint å få prøv sæ på livet, så fint å få prøv sæ som mann!».
Iført glinsende, havfrue-tights og blå jeansskjorte vil Myhr kanskje si noe om forventninger til kjønn, forvetninger som aldri kan innfris. Om man prøver å være macho mann i Wrangler aldri så mye, så viser det seg å være umulig. For bakom synger gutten i grønn strømpebukse.
Men vanskelig og forvirrende ungdomstid til tross, dette er ikke deprimerende saker. Myhrs spenstige, forrykende og ikke minst humoristiske feiring av annerledesheten bærer bud om at livet kan bli ganske bra selv om man ikke er best i fotball. Det er kanskje ikke nyskapende eller veldig gripende - verken når det kommer til tematikk eller uttrykk - men man blir glad for at det kan gå bra.