I 2012 ga Paal Flaata ut sitt beste soloalbum, «Wait By The Fire», bestående av tolkninger av Chip Taylor-sanger. På oppfølgeren tar han for seg en annen underkjent gigant i amerikansk låtskriverkunst. Mickey Newbury skrev store hits for andre artister, men fortjener å huskes best for åtte eminente studioalbum i perioden 1969-79.

Newbury var en større sanger enn Taylor. Materialet hans ber nesten om en røst av Flaatas format. Flaata gjorde en flott Newbury-tolkning av «Wish I Was» på solodebuten. Her er utvalget konsentrert om Newburys første plater, med blåvakre sanger, som stort sett styrer unna de største slagerne, med unntak av hans banebrytende arrangement i «An American Trilogy» som Elvis gjorde til en signatursang.

Det store høydepunktet er «The Future's Not What It Used To Be», med en gospelsoulstenk som overgår originalen. I saftig produksjon av Gøran Greni, er tyngste innvending mot plata at den er kort som et Newbury-album. Den kunne godt hatt flere sanger. For det er knapt noen som synger og presenterer Mickey Newbury bedre enn Paal Flaata.

Høydepunkt: «The Future's Not What It Used To Be».