Lasse Hallström har visst blitt mann for oppskriftsmessig feelgoodfilm av lettfordøyelige romaner. «En trettimeters reise» vil gjøre det bedre hos publikum enn hos kritikere. Matkultur og kulturkollisjon til gastronomisk romantisk komedie i to generasjoner, så skamløst krydret og tilberedt at det halve kunne vært nok.
Samtidig gir«for-mye-av-det-gode»-tilnærmingen, hvor Bollywood og Hollywood mikses med europudding litt av sjarmen til «En trettimeters reise». En slags filmatisk buffélunsj hvor klassisk fransk, sterkt, fargerikt indisk og moderne europeisk fusionkjøkken serveres om hverandre og sammen.
Kjærlighet til mat og gode råvarer overstråler nesten den glossy reklameestetikken. Under en overflate av folkekomedie har filmen alvorligere bunn om rasisme, terror og flyktninger. En indisk storfamilie rømmer fra vold i hjemlandet og vær i England, for å satse på familierestaurant i fransk småby.
Over gata ligger en topprestaurant med Michelin-stjerne, styrt med jernhånd av Helen Mirren. Kulturkollisjonene mellom det indiske familieoverhodet spilt av Om Puri og Helen Mirren, samt mellom hans sønn og hennes soussjef gir mørt drama med matkultur og romantikk.
«En trettimeters reise» har mer sjarm enn stil i sitt forsøk på å gi moden fransk matkultur et spark bak med indisk krydder. Manish Dayal i hovedrollen som Hassan ser ut som en indisk Johnny Depp, selv om han er amerikansk, i en film som prøver litt for hardt å gjøre alle til lags. Nettopp derfor vil mange like den og noen mislike den.
